Krigens digitale revolusjon

– Det dere skal være med på i dag, er ikke en demonstrasjon. Det er et eksperiment. Det er helt ok hvis alt ikke fungerer i dag.

Hærsjef Lars Lervik står i velferdsbygget på Porsangmoen og ser ut over en sal med forsvarsfolk fra Norden, Nederland, Storbritannia og USA.

Det er bare noen timer siden Sverige ble medlem i Nato. Storøvelsen Nordic Response, med 20 000 Nato-soldater, er akkurat ferdig. Men noen er igjen for å trene ekstra.

Om noen timer skal norsk og svensk artilleri skyte sammen. Måldata skal de få fra ubemannede kjøretøyer, droner og spesialsoldater. Informasjonen skal deles på tvers av graderingsnivåer og systemer.

– Vi gjør dette for å teste ideer. Vi skal finne ut hva som kan fungere, og hva vi skal gjøre mer av, sier Lervik.

Raskt og relevant

Teknologieksperimentet på Porsangmoen var innom det som trolig vil bli nøkkelord i framtidens militære operasjoner:

• situasjonsforståelse
• multidomeneoperasjoner
• datadrevet forsvar

I FFIs strategi er disse tre områdene plukket ut som spesielt viktige for forskning, utvikling og innovasjon de kommende 20 årene.

Begrepene er også en viktig del av Natos militære strategi: evnen til samarbeid og multidomeneoperasjoner skal skille Nato fra ellers jevnbyrdige motstandere.

Nato peker på datadeling, ny teknologi, kommando og kontroll, kompetanse og trening som viktige forutsetninger for multidomeneoperasjoner.

Men hva betyr det i praksis? Og hva vil det kreve av Forsvaret og menneskene som jobber der?

Multidomeneoperasjoner er av Nato definert som «Å organisere militære aktiviteter på tvers av alle domener og miljøer, synkronisert med ikke-militære aktiviteter, slik at alliansen kan skape sammenfallende effekter i den hastigheten som kreves.»

Grunntanken er at ressurser som opererer i ulike domener (land, luft, sjø, cyber og verdensrommet), fleksibelt og kreativt skal kunne brukes for å håndtere trusler. Dette skal være synkronisert med ikke-militære aktiviteter.

Argumentet er at framtidens konflikter kommer til å kreve raskere beslutninger og mer samarbeid, både internt i Forsvaret og mellom Forsvaret og andre samfunnsinstitusjoner.

– Det er en utvikling som er tenkt over tid fra Natos side, forklarer Sigmund Valaker, sjefsforsker ved FFIs avdeling Forsvarssystemer. Han er organisasjonspsykolog og har de siste 17 årene forsket på hvordan situasjonsbevissthet, koordinering og beslutningstaking skjer i militær sammenheng.

Systemer snakker ikke sammen

Tradisjonelt har sjø, luft og hær sine egne taktiske nettverk og systemer som ikke er kompatible. Da blir det vanskelig med samarbeid.

Den rake motsetningen finner vi i det amerikanske framtidskonseptet om felles alldomene kommando og kontroll (Joint All-Domain Command and Control – JADC2) der sensorer fra alle forsvarsgrenene er koblet sammen i et felles nettverk.

Hvis man lykkes med felles alldomene kommando og kontroll og den underliggende IKT-arkitekturen, vil de som har kommando, kjappere få mulighet til å få oversikt, de får rettet innsatsen riktig sted raskere enn fienden, og de klarer å drive synkronisert kamp på tvers av alle domener.

Skeptikerne spør om det i det hele tatt er mulig å skape et slikt nettverk som sikkert og pålitelig kan koble sensorer, våpen og kommandosentraler i alle domener mens en fiende driver elektronisk krigføring for å sabotere eller avlytte.

Konseptet reiser også en del andre spørsmål: Hvem skal ha beslutningsmyndighet når alle samarbeider? Hvilke beslutninger kan tas av datamaskiner for å øke hurtigheten, og når skal mennesket involveres?

Både i Forsvaret og i Nato eksperimenteres det med nye felles kampstyringsprogrammer og IKT-infrastruktur. Det øves på nye typer operasjoner der for eksempel luftforsvar, marine og spesialsoldater samarbeider for å løse oppgaver.

Foreløpig er fullskala felles alldomene kommando og kontroll likevel mest en teori eller en framtidsvisjon. 

– Det er ikke sikkert alle skal samarbeide om alt hele tiden, påpeker Valaker.

– Utviklingsarbeidet framover vil også handle om å finne ut hvilke styrker som skal samarbeide om hva, og hvordan vi kan bruke ny teknologi i disse operasjonene.

Han understreker at det er kostnader knyttet til multidomeneoperasjoner – ikke bare økonomiske, men organisatoriske. Økt samarbeid gir økt risiko for misforståelser og konflikter. Det er også økt risiko for teknologisk svikt når flere skal dele informasjon og ulike systemer skal kobles sammen.

– Multidomeneoperasjoner krever stor tilpasningsevne. Alle deler av Forsvaret bør ikke nødvendigvis ha den evnen, sier Valaker.

Den viktigste måten å redusere kostnaden og risikoen på er å utvikle felles standarder og prosedyrer, mener Valaker. Det må legges til rette for samarbeid. Vi må sørge for at forskjeller mellom organisasjoner ikke blir en kilde til relasjonskonflikt, men heller handler om konstruktiv faglig meningsbryting. Det er også viktig at beslutningstaking delegeres til dem som sitter på kunnskap. Det må skapes nye roller, prosesser og rutiner, og ikke minst relasjonsbaserte kontakter.

– Hvis Nato og Norge ønsker enda mer fleksibelt samvirke, kreves det stor grad av datadeling og felles prosedyrer, slår Valaker fast.

Her kan du finne mer litteratur og forskning om multidomeneoperasjoner.

Ikke akkurat fersk ild

Tilbake i Porsangmoen har VIP-gjestene beveget seg ut i Halkavarre skytefelt. En CV90 panservogn ruller forbi, fulgt av et ubemannet kjøretøy. Panservognen stanser. Den ubemannede vognen fortsetter inn mot det okkuperte området. Den er utstyrt med en elektrooptisk sensor som skal lete etter fiendtlig aktivitet. I terrenget ligger norske og svenske etterretningssoldater skjult. En dronesverm kontrollert fra panservognen henger over området.

Måldata er på vei til skyts, får publikum vite.

Så blir det stille. Lenge. Først 20 minutter etter skyter artilleriet.

Årsaken viser hvor fort det kan skjære seg.

Oppdraget ble gitt fra norske etterretningssoldater til svensk artilleri. De norske soldatene hadde definert målet som «unknown» i sitt system, siden de skjøt mot trekasser ute på skytefeltet. Programmet som kobler sammen og gjør det mulig å kommunisere digitalt mellom det norske og det svenske artillerisystemet, aksepterte ikke å skyte på et ukjent mål. Dermed ble oppdraget avvist og sendt i retur.

– Det er derfor vi eksperimenterer og øver, sier oberstløytnant Sven Bjerke ved FFI.

– Eksperimenter som dette er på mange måter en teknologisk dugnad. Vi tar eksperimentell teknologi og kombinerer den med eksisterende operasjonelle kapabiliteter. Vi gjør det om vinteren, i Finnmark, for å sjekke om det går. Vi gjør det for å teste teknologi og rutiner. Så lærer vi, forbedrer oss og går videre.

Nå skal det norske systemet endres, slik at man ikke lenger kan velge å skyte mot et ukjent mål.

En digital revolusjon

Men hvilken innvirkning vil teknologiutvikling egentlig ha på militære operasjoner?

I en ny FFI-rapport tar tidligere forsvarssjef Sverre Diesen for seg hvordan teknologiutvikling kan påvirke operative forhold. Det gjelder både materiell, organisasjon og operativ bruk av militære styrker. Han mener det er vanskelig å utlede en entydig sammenheng mellom teknologiutvikling og operative forhold.

– Hvilken konsekvens teknologiutviklingen får, avhenger av den politiske og militære konteksten operasjonene finner sted innenfor, sier Diesen.

– Du kan ikke automatisk overføre alle erfaringer fra en krig til enhver annen. Det avhenger også av om begge parter eller bare den ene har tatt i bruk teknologien.

Han bruker Ukraina som eksempel på det siste. Her har begge parter tatt i bruk droner i stort omfang. Det har endret krigens karakter. Droneteknologien kan være revolusjonerende, men ingen av partene har klart å bruke teknologien til å oppnå en avgjørende fordel så langt, fordi begge bruker den.

– En annen viktig faktor er kausaliteten bak hendelsesforløpet, altså årsakssammenhengene. At en kolonne med stridsvogner tas ut av droner i Ukraina, betyr ikke at stridsvogner generelt har utspilt sin rolle, hvis årsaken i dette tilfellet er at avdelingen ble brukt feil eller forsømte å treffe mottiltak, påpeker Diesen.

Usikkerhet til tross: Visse overordnede trender virker relativt sikre.

Tidligere teknologiske revolusjoner har vært knyttet til å utnytte ny energi: Dampmaskinen, forbrenningsmotoren og atomreaktoren – alt dette har ført til nye våpensystemer og nye typer militære operasjoner.

Den fjerde revolusjonen, den digitale, er vi midt oppe i nå. Den har ikke i seg selv skapt så mange nye våpen, men digitaliseringen gjør det mulig å effektivisere eksisterende våpensystemer ved både å forbedre hvert av dem og knytte dem sammen kommunikasjonsmessig.

De viktigste «nye» militære kapabilitetene vil trolig være

• sterkt forbedret sensorkapasitet i alle domener
• et betydelig innslag av ubemannede og autonome systemer

Forbedret sensorkapasitet vil gi bedre situasjonsforståelse og evne til synkronisert og presis krigføring på tvers av domener.

Autonome systemer betyr at maskiner utfører oppdrag uten å bli direkte styrt av mennesker. Oppgavene kan være å overvåke områder, finne mål og eventuelt bekjempe dem.

– Autonome og sammenkoblede systemer vil gi oss evnen til å operere distribuert med våpensystemer, kommando og kontroll og logistikk. Fordelen med å operere distribuert er at du blir mindre sårbar for motstanderen fordi du unngår både den fysiske og elektroniske signaturen til konsentrasjoner av tropper og materiell, forklarer Diesen.

Denne utviklingen betyr at vi sakte, men sikkert kan nærme oss konseptet «nettverkskrigføring», som det har vært snakket om i mange tiår.

Men en slik krigføring er avhengig av at fienden ikke behersker det elektromagnetiske spektrumet og kan forhindre kommunikasjonen. Vi er med andre ord avhengige av kommunikasjonsmidler som fungerer i et tøft elektronisk miljø.

Utfordringen for Forsvaret blir å utvikle et samlet operasjonskonsept som utnytter de operative mulighetene teknologien gir, mener Diesen.

– Militære organisasjoner som bare bruker teknologiske framskritt til å bli litt bedre til å operere på samme måte som før, utnytter ikke potensialet, fortsetter han.

– De som høster hele gevinsten, er de som ser teknologien i sammenheng med det som nå kan la seg gjøre konseptuelt. I dag forutsetter dette å skape en sømløs overgang mellom plattformene og systemene til de ulike forsvarsgrenene og knytte dem sammen. Grenene må ikke bare kunne operere felles, slik som før. De må i større grad knyttes sammen i nettverk både kommunikasjonsmessig og organisatorisk og fungere som et organisk hele.

Den magiske situasjonsforståelsen

Hvorfor er situasjonsforståelse så viktig i dette bildet?

Se for deg at du står i en døråpning og skal løpe så fort som mulig gjennom et møblert rom. Rommet er stummende mørkt. Da kan du famle, føle og nøle deg fram, eller du kan la det stå til, løpe av gårde og oppleve brukne tær, blåmerker, veltede møbler, knust glass og dine egne smertehyl.

Eller: Du kan slå på lyset.

Ved FFI er det en hel avdeling som jobber med dette – å fjerne bindet foran øynene på norske soldater.

– Situasjonsforståelse og et oppdatert operasjonelt bilde er avgjørende for presisjonen og tempoet til alle typer militære operasjoner. Du må vite hvor du er, og hva som skjer rundt deg, sier Trygve Sparr, forskningsdirektør for FFIs avdeling Sensor- og overvåkingssystemer.

Arbeidet i avdelingen spenner fra havets bunn til verdensrommet. Selvkjørende små ubåter (autonome undervannsfarkoster – AUV-er) kan kartlegge store havområder og oppdage trusler uten menneskelig inngripen. Svermer med mikrosatellitter med avanserte instrumenter kan skytes opp på kort varsel og rette sine øyne og ører hvor som helst på kloden. Sensorer kan plasseres i terrenget, i vannet, på kjøretøyer, på dronesvermer eller på fly. Mulighetene er mange.

Alt dette betyr at det er enorme mengder data og informasjon som skal forvaltes og analyseres.

Utfordringen er å bruke sensorer uten at fienden oppdager det eller forstyrrer, og å få riktig informasjon fram til dem som trenger det.

– Takket være framskrittene innen dataprosessering, kunstig intelligens og automatisering kan vi gå gjennom store mengder data mer nøyaktig og effektivt, sier Sparr.

Han mener utviklingen på dette området er helt avgjørende og setter premisser for modernisering av Forsvaret.

– Vår jobb er å sørge for at Forsvaret får mest mulig ut av mulighetene som den teknologiske utviklingen på feltet gir.

Hva hvis teknologien svikter?

Uansett hvilken retning teknologien tar krigføring: Det vil være mennesker som utøver den, og som rammes av den. Det er mennesker som skaper teknologi, og som bruker den.

– At FFI ser på mulighetene som ligger i ny teknologi, betyr ikke at vi mener teknologi vil løse alle problemer eller gjøre mennesker overflødige, understreker Øyvind Sjøvik, forskningsdirektør for avdeling Forsvarsystemer ved FFI

– Vi må alltid planlegge for hva vi skal gjøre når en motstander har dratt ut kontakten, sabotert kommunikasjonen og nektet oss å bruke teknologien. Det er veldig viktig.