Hva om?

Selv om vi aldri kan vite sikkert hva som vil skje, er det viktig å se nærmere på følgene alternative utviklingstrekk kan ha. Disse fem tankeeksperimentene er basert på usikkerheter rundt de trendene og aktørene som er viktigst for Norges forsvar. 

1

Sammenbrudd av verdensorden og institusjoner

Hvis forvitringen av den liberale orden virkelig skyter fart, kan resultatet bli et tilnærmet internasjonalt anarki. Her kan stormaktene tenkes å etablere regionale interessesfærer, der aksepten for maktbruk mot naboland i egne områder øker, og småstater som Norge vil stå mer alene enn i dag. 

For Norge vil dette innebære en langt lavere terskel for russisk maktbruk enn det vi må regne med i dag. Trusselen kan også bli mer eksistensiell, hvis faren for at andre stormakter vil involvere seg blir betydelig mindre. Dersom dette skjer samtidig med eller som følge av at USA trekker seg enda mer tilbake internasjonalt, kan Norge befinne seg uten troverdige allierte. 

I en slik verden vil Norge kunne bli tvunget til å tilpasse seg russiske interesser i nord, eller forsøke å etablere et nytt alliert rammeverk.

Risikoene ved å introdusere nye allierte i et område som Russland anser som sin egen sfære, må imidlertid anses som langt større enn i dag. Dette illustrerer hvor viktig det er å arbeide for å sikre alliert støtte før det potensielt blir mer risikabelt senere.
 

2

Global stagnasjon og opprør

Erfaring viser at den globale økonomiske veksten plutselig kan falle, som ved tidligere finanskriser og dagens korona-pandemi. En framtidig stagnasjon kan også bli mer langvarig, hvis den kommer etter en periode med gradvis svekkelse av de institusjonene som det internasjonale samfunnet kan bruke til å løse krisen.

Implikasjonene vil trolig bli størst for framvoksende økonomier og utviklingsland, der fortsatt vekst er det som bidrar mest til å redusere konfliktrisikoen forbundet med befolkningsvekst, store andeler unge i befolkningen og økte forventninger.

Da kan det tenkes at de relativt sett fattigste landene, som også vil utgjøre en stadig større del av verdens befolkning, kan starte et «revisjonistisk opprør» mot Vesten, der de krever en kraftig omfordeling av godene. Dette kan for eksempel skje ved å utløse migrasjonsstrømmer, støtte terrorgrupper og destabilisere vestlige samfunn ved å spille på uro i diasporaer.

I så fall vil svake stater i randsonene utgjøre den viktigste sikkerhetsutfordringen for Europa. Samtidig kan økonomisk trangere tider gjøre det vanskeligere å prioritere forsvar, spesielt hvis pengene går til å stabilisere andre land i stedet for å  ta opp sosiale forhold innenrikspolitisk. 

For Norge vil en slik utvikling tilspisse dilemmaet ved å prioritere mellom forsvar hjemme og ute. Her kan utfordringen fra Russland i våre egne nærområder forbli som i dag, mens det å støtte våre europeiske allierte i sør vil være helt nødvendig for å bevare Nato og håpet om egen alliert hjelp.

Et ønske om å opprettholde forsvarsstrukturen hjemme, samtidig som den må brukes mer utenlands, vil over tid øke faren for etterslep og «papirtigere» som under den kalde krigen. 
 

3

Reversering av maktforskyvningen

En utvikling som bryter med den mest grunnleggende trenden i dag, er om maktforskyvningen fra Vesten stanser – eller kanskje til og med snur. Dette kan for eksempel skje hvis teknologiske gjennombrudd gir Vesten et nytt produksjonsfortrinn, der effektene av en mindre og eldre  befolkning motvirkes. 

Europa vil i så fall kunne ha en minst like stor vekst som andre. Dette inkluderer også Russland, der en høyere økonomisk vekst kan styrke sjansene for at dagens autoritære regime blir sittende og at den offensive utenrikspolitikken blir videreført.

Landet kan imidlertid befinne seg mer alene i kampen mot en USA-ledet orden, hvis utfordringen fra Kina og andre framvoksende økonomier reduseres som følge av deres lavere vekst. 

En fornyet oppslutning om dagens globaliserte verden og en generelt høyere vekst i allerede utviklede land, vil også kunne bidra til en raskere akselerering av teknologisk utvikling. Samtidig er det fortsatt mulig at Vesten kan fortsette å miste sitt militære forsprang, hvis skepsisen er større her enn hos andre stater til å bruke nye teknologier for militære formål, som roboter og kunstig intelligens.

Dersom Vesten blir hengende etter på disse områdene, kan det i verste fall innebære konfliktsituasjoner der spørsmålet blir hvor lenge man skal ofre sine egne soldaters liv i en kamp med motstanderens autonome systemer. 

En annen potensiell bakside av høyere økonomisk vekst er en svekkelse av de økonomiske incentivene for flernasjonalt samarbeid i vestlige land. For småstater som Norge vil dette gjøre det vanskelig å oppnå stordriftsfordeler, og det kan bety at flere land vil få relativt lite  forsvarsevne ut av budsjettene.
 

4

Russland og Nato bryter sammen

Lav vekst og en lite bærekraftig økonomi kan over tid svekke Russland så mye at det skaper betydelig sosial uro, og i verste fall føre landet til randen av oppløsning. I så fall vil ikke Russland lenger være en maktfaktor internasjonalt, men vil trolig opprettholde en evne til å agere politisk og militært overfor nabolandene, inkludert Norge.

De viktigste militære styrkene og basene, som på Kola-halvøya, vil også trolig være noe av det siste regimet mister kontroll over. 

Samtidig er det vanskelig å se for seg at et Russland i oppløsning ikke vil påvirke andre europeiske land. Et opprør mot autoritære regimer kan derfor tenkes å spre seg til land som allerede preges av motreaksjoner på globaliseringen, innvandringsmotstand og framvekst av populistiske bevegelser, spesielt på Balkan, men også Italia, Frankrike og Spania.

Intern uro kombinert med en redusert trussel fra Russland, kan også være det som utløser en oppløsning av Nato. Grunnen er at for mange stater vil det nå være større kostnader enn gevinster ved fortsatt å være medlem, mens USAs oppmerksomhet vil dreie mot i Asia der de sikkerhetspolitiske utfordringene virker større. 

For Norge vil en slik verden innebære en drastisk endring i trusselbildet, parallelt med en plutselig usikkerhet knyttet til alliert hjelp. Russlands evne til å motsette seg andre allierte rammeverk, for eksempel i Norden eller Nord-Europa, vil imidlertid trolig bli mindre enn i dag. Et betydelig svekket Russland kan likevel etterlate et vakuum i nordområdene, som kan tenkes å bli fylt av andre stormakter, som Kina. USAs interesse for nordområdene i et slikt scenario er høyst uklart. 

5

Europeisk samling

Et USA som forlater Nato kan åpne banen for en enda mer aggressiv, russisk utenrikspolitikk overfor Europa på flere områder enn tidligere. Samtidig kan dette være nettopp det som skal til for å tvinge Europa til et tettere forsvarssamarbeid enn de synes å være villige til i dag. 

Selv om et mer truende Russland kan føre til en større satsing på nasjonalt forsvar i Norge, forblir vi helt avhengige av allierte for å etablere en troverdig avskrekking.

Det betyr at Norge vil bli tvunget til å nærme seg det nye europeiske samarbeidet. Et mer samlet Europa vil likevel kunne mangle en maritim projeksjonsevne, som er en forutsetning for å forsterke Norge i en væpnet konflikt med Russland.

De førende europeiske stormakter har heller ingen helt vitale nasjonale interesser knyttet til nordområdene. I møte med et mer selvhevdende Russland vil også flere europeiske land oppleve en større trussel i egne nærområder. 

En styrket europeisk forsvarsvilje betyr altså ikke nødvendigvis et styrket forsvar av Norge. En slik utvikling vil dermed kunne stille Norge overfor et fundamentalt problem, der det å sikre alliert støtte blir mer krevende, samtidig som vi i utgangspunktet blir mer alene i nord. Som i den første alternative verdenen vil det å introdusere nye allierte i nordområdene også kunne utløse kraftige reaksjoner fra et nå enda mer selvsikkert Russland.

Hva kan faktisk skje?

Ingen av de fem alternative verdenene virker sannsynlige i dag. Likevel har tidligere erfaring vist at det som regnes som spekulativt i dag ikke nødvendigvis er like urealistisk noen år senere.

Før 2016 var det få som hadde sett for seg Brexit, eller at Donald Trump ble president i USA. Følgene av virusutbruddet i kinesiske Wuhan høsten 2019 har også blitt langt større enn ventet.

Slike enkelthendelser og følgene er svært vanskelige å forutsi, selv bare måneder i forveien. Det er likevel ikke sikkert at de mest overraskende hendelsene har mest å si på lang sikt. I stedet er det gjerne endringer som skjer gradvis, under overflaten, som kan være mest avgjørende for Norges strategiske situasjon. 

Av dagens trender virker en økende usikkerhet rundt alliert støtte, særlig bekymringsfull for Norge. På den ene siden har de siste års utvikling vært positiv. Etter Russlands intervensjon i Ukraina i 2014 har USA forsterket, ikke redusert, sin tilstedeværelse i Norge og Europa. Europeiske forsvarsbudsjetter har begynt å vokse. Nato satser nå mer på kollektivt forsvar. 

På den annen side har de fleste trendene som skaper tvil på lang sikt bestått. For USA utgjør Russland bare én av flere strategiske utfordringer. Asia forventes å bli viktigere etter hvert som maktforskyvningen fortsetter. Tross veksten i europeiske lands forsvarsbudsjetter har USAs irritasjon også blitt tydeligere, over manglende vilje til å ta ansvar for egen sikkerhet. Dette har kommet klarest til uttrykk under Trump, men misnøyen er utbredt i USAs politiske og militære miljø. 

Det er også tvil om de siste års vekst i de europeiske forsvarsbudsjett vil la seg videreføre utover de neste årene når statsinntektene kan falle og andre utgifter øke.

Samtidig virker det relativt sikkert at trusselbildet i Nato vil forbli splittet i overskuelig framtid. Ustabilitet i Afrika virker som en sannsynlig utfordring for landene i sør. I tillegg har det kommet til nye usikkerheter ved det allierte samholdet. Det er som følge av nye spenninger innad og mellom europeiske land. Spesielt ved motreaksjonene på globaliseringen, men også i forholdet til Tyrkia. 

Alt dette tilsier at usikkerheten rundt alliert støtte til Norge ikke nødvendigvis vil forsvinne om vi bare venter lenge nok. Selv om dagens trender snur, er det ikke gitt at situasjonen blir enklere.

De alternative verdenene demonstrerer nemlig hvordan det kan oppstå nye usikkerheter rundt alliert støtte. Det gjelder enten det er snakk om en plutselig og omfattende amerikansk tilbaketrekning, mye større innenrikspolitiske sikkerhetsutfordringer i Europa, eller om Nato blir erstattet av en ny europeisk allianse.

En allianse der viljen til å forsvare Norge ikke nødvendigvis er høyere enn nå, men der trusselen fra Russland kan være langt større.