En farligere verden for Norge
Hvordan vil Norges globale omgivelser utvikle seg de neste 15-25 årene? Hva betyr utviklingen for norsk forsvarsplanlegging?
Artikkelen er hentet fra magasinet VITEN om Globale trender. Se innholdsoversikt nederst på siden.
Framtidsbildet som blir skissert i dag er generelt pessimistisk. Antallet konflikter i verden er på vei oppover, og betingelsene for de siste tiårs fredelige utvikling utfordres. Hovedårsaken er at den liberale verdensordenens prinsipper og verdier (se faktaboks lengre ned) fortsetter å svekkes.
Forvitringen av dagens liberale orden forventes å fortsette, uavhengig hva som skjer i USA.
Utfordringen kommer ikke bare fra stormakter som Kina og Russland, som ønsker å svekke USAs dominans og vestlig innflytelse over internasjonale institusjoner. Nå utfordres liberale verdier og det amerikanske sikkerhetsfellesskapet også av USA selv, etter at Donald Trump ble valgt til president i 2016.
Artikkelen fortsetter under illustrasjonen.
Forvitringen fortsetter
Forvitringen av dagens liberale orden forventes å fortsette, uavhengig hva som skjer i USA. Dette skyldes først og fremst en sakte, men sikker maktforskyvning fra Vesten til en rekke raskt framvoksende økonomier, spesielt i Asia. Denne geopolitiske dreiningen er ventet å fortsette i flere tiår.
Endringene har allerede kommet til uttrykk, gjennom mer stormaktrivalisering og selvhevdende aktører i flere regioner. Faren for mellomstatlig krig omtales nå som større enn før. Korona-pandemien forventes ikke å snu den pågående maktforskyvningen, men det er fremdeles usikkert om den kan forsterke eller svekke utviklingen.
Hva innebærer forvitringen av dagens liberale orden for Norge? I første omgang betyr det en svekkelse av Norges egentlige førstelinjeforsvar, i form av de reglene og prinsippene som beskytter småstater fra stormakter som tar seg til rette. I tillegg har Norge en åpen økonomi. Det gjør landet spesielt sårbart for nedgang i internasjonal handel og proteksjonistiske tiltak.
Den liberale verdensorden
Det vi kaller den liberale verdensorden kan oppsummeres i tre ulike, men relaterte deler:
- En rettsbasert internasjonal orden, der stater handler i tråd med et sett av regler som de er blitt enige om. Det gjelder spesielt prinsippet om ikke-innblanding i andre lands interne anliggender, forbudet mot militær maktbruk annet enn i selvforsvar, avtaler om territorielle og økonomiske rettigheter og konfliktløsing med fredelige midler. Denne rettsbaserte ordenen er forankret i institusjoner som FN, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken. USA har vært den viktigste bidragsyteren til – og arkitekten bak – flere av de sentrale institusjonene i denne rettsordenen, som har tjent landet godt.
- Et sikkerhetsfellesskap, der USA har etablert og vært garantisten til en rekke allianser, spesielt Nato, som har spilt en avgjørende rolle for å stabilisere verden etter andre verdenskrig og i å sikre amerikansk dominans under og etter den kalde krigen.
- En liberal politisk og økonomisk orden, der USA har formet det internasjonale systemet i tråd med verdier som personlig sikkerhet, ytringsfrihet, selvbestemmelse og frihandel. Sentralt er ideen om en variabelsum-tenkning, der økonomisk vekst gir mer til fordeling og mindre kamp om ressurser. Dette i motsetning til nullsum-tenkning, der den enes gevinst er den andres tap.
Russland gir usikkerhet
En annen bekymring er den økte spenningen mellom Russland og Vesten. Den har spredt seg til Norges nærområder de siste årene. Den største usikkerheten på lengre sikt knytter seg imidlertid til hva som skjer i Russland etter at president Putin forsvinner. Putins siste presidentperiode skulle ta slutt i 2024. Men Russlands grunnlov ligger an til å bli endret, slik at Putin kan sitte til 2036.
I så fall sitter han til sitt 84. leveår. Det vil likevel ikke gjøre utfordringene med et framtidig regimeskifte mindre. På lengre sikt er et verstefallscenario for Norge en regionalisering av verden, der den internasjonale aksepten stiger for at stormakter som Russland kan bruke militærmakt innenfor sine egne innflytelsessfærer.
Norge er en småstat
Den største bekymringen knytter seg imidlertid til Norges utsikter til alliert støtte. I en verden som blir farligere for småstater blir Norges avhengighet av sterke allierte enda større enn den allerede er i utgangspunktet, som en småstat på Russlands periferi.
Samtidig framstår utsiktene til at Norge vil få alliert støtte som mer usikre på lang sikt. På den ene siden finnes det lyspunkter fra de siste års utvikling: Våre allierte har økt forsvarsbudsjettene, USA har styrket tilstedeværelsen i Europa og Nato har satset mer på kollektivt forsvar.
På den annen side vil økonomiske og demografiske utfordringer gjøre det vanskeligere for europeiske land å prioritere forsvar framover. USAs syn på Russland har variert mye, mens Asias vekst uansett vil trekke amerikansk oppmerksomhet østover.
For mange land i Europa framstår Afrika som den sikreste utfordringen på lang sikt, fordi denne regionen vil oppleve enorm befolkningsvekst og ringvirkningene av stater som kollapser vil bli enda større.
Dagens sprikende trusselbilde innad i Europa vil derfor trolig vare ved. Nasjonalistiske strømninger utgjør også en ny trussel for samholdet i Nato. Alliansen vil trolig overleve, men samtidig utvikle seg i retning av å bli mer av et rammeverk for koalisjoner av villige, også for kollektivt forsvar.
Gitt dagens trender vil Norges største utfordring være å redusere tvilen rundt alliert støtte, uten samtidig å øke spenningen i nærområdene våre.
Denne utfordringen blir ikke nødvendigvis mindre, etter hvert som usikkerhetene rundt alliert støtte vedvarer eller forsterkes. Samtidig kan det bli mer risikabelt å introdusere nye allierte etter at dagens garantier er svekket.
Når og hvor mye alliert støtte Norge kan regne med i ulike situasjoner bør vurderes nøye, fra ett scenario til et annet. Situasjonen understreker også hvor viktig det er å arbeide for å redusere usikkerheten rundt alliert støtte i dag.
Et godt alternativ for å redusere noe av denne usikkerheten kan være nordisk samarbeid. Det har flere årsaker: De nordiske strategiske interessene er sammenfallende. Dagens utfordring fra Russland framstår likere enn før. Risikoene for å bli involvert i konflikter som egentlig ikke angår oss er relativt små.
Norden framstår heller ikke lenger som et alternativ, men et supplement, til eksisterende allianser. Norden kan derfor være en mulig løsning i de situasjonene som er for store for Norge, men for små for Nato.
Helt uavhengig av de sikkerhetspolitiske og strategiske fellesinteresser har landene på den skandinaviske halvøy dessuten en sterk økonomisk interesse av forsvarssamarbeid, for å skape stordriftsfordeler og få mer forsvarsevne ut av budsjettene.
