Regionene
Dagens globale trender gjør seg mer gjeldende i noen regioner enn andre. Regionene er arenaer for både samarbeid og konkurranse. I verste fall er de åsted for konflikt mellom forskjellige aktører.
Artikkelen er hentet fra magasinet VITEN om Globale trender. Se innholdsoversikt nederst på siden.
Arktis smelter
Temperaturøkningen i Arktis skjer raskere enn andre steder i verden. Mesteparten av regionen består av Polhavet, der isutbredelsen har sunket raskt de siste tiårene. Fortsatt issmelting vil skape nye muligheter for ressursutvinning og kortere ruter for skipsfart i Arktis (se kart).
Den sivile og militære aktiviteten forventes derfor å øke, både i omfang og geografisk utbredelse. Dette inkluderer ikke bare de fem kyststatene Russland, USA, Canada, Danmark og Norge, men også ikke-arktiske stater, som Kina. Samtidig vil regionen trolig få en større strategisk betydning og viktigere rolle som militært operasjonsområde i lys av tiltakende stormaktrivalisering globalt.
Artikkelen fortsetter under illustrasjonen.
Konfliktpotensialet er mer usikkert
Konfliktpotensialet i Arktis vurderes som lavere enn i mange andre deler av verden. Det omtales likevel som mer usikkert enn for få år siden. På den ene siden forventes det at Russland vil ha interesse av et godt samarbeid med andre arktiske kyststater, inkludert Norge. Det gjelder områder som fiskerioppsyn, sjøsikkerhet og oljevernberedskap. På den annen side har den russiske militære aktiviteten i våre nordlige nærområder økt betydelig de siste årene.
Russlands forverrede forhold til Vesten og Nato, spesielt etter Ukraina-konflikten i 2014, synes å ha smittet over til det bilaterale forholdet til Norge. Det er imidlertid viktig å merke seg at den russiske militære moderniseringen på Kolahalvøya og i andre deler av Arktis begynte før 2014. Den økte militære aktiviteten må derfor ikke knyttes direkte til det forverrede forholdet til Vesten.
Svalbard er sårbart
Uavhengig av det politiske spenningsnivået kan den økte militære tilstedeværelsen og aktiviteten likevel skape et mer varig «sikkerhetsdilemma» i nord, der defensive tiltak kan utløse militære mottiltak og dermed føre til opprustning. Grunnen er at alle land med tilstedeværelse i nord er i ferd med å fase inn nye våpensystemer med lengre rekkevidde, økt presisjon og høyere hastighet. Resultatet er at det kan bli vanskeligere å skille mellom defensive og offensive hensikter, og dermed å unngå misforståelser.
Gitt en videreføring av dagens trender kan Svalbard også bli en mulig større sårbarhet for Norge. Det gjelder spesielt hvis Russland velger å føre en mer aggressiv utenrikspolitikk i nord (se illustrasjonen under).
Konfliktscenarioer ved et mer aggressivt Russland i nord
Selv om Russland anses å ha et ønske om å holde konfliktnivået i Arktis lavt, er det flere mulige konfliktscenarioer hvor det er tenkelig at landet vil ty til militærmakt mot andre arktiske stater.
Et scenario kan være at Russland anser det som nødvendig å bruke militære styrker for tvinge gjennom et krav som de ikke klarer å sikre på annet vis, slik som i Georgia og Ukraina. I norsk sammenheng kan det eksempelvis handle om en reforhandling av delelinjeavtalen eller begrensninger på alliert militær aktivitet i norske områder.
Andre scenarioer kan være at Russland ønsker å svekke den liberale orden ytterligere, eller å sette Natos troverdighet på prøve. Da kan Russland bruke nordområdene som en arena. Russisk aggresjon i Arktis kan også være mindre risikabelt for Russland enn andre steder,- som i Baltikum. Det er to grunner til det: Det involverer færre aktører, og Russland har en betydelig og variert militær styrke i nord.
I alle disse scenarioene framstår Svalbard som spesielt sårbart. Norges allierte deler ikke vår tolkning på alle områder av Svalbardtraktaten, så støtten deres kan derfor være mindre. Samtidig representerer traktaten et område hvor dagens regler kan bli oppfattet som utilstrekkelig definert.
Russland har også muligheten til å bruke beskyttelse av egne statsborgere eller økonomiske interesser som påskudd for en inngripen. Empirisk er det også påvist at noen områder oftere blir utsatt for fait accompli enn andre. Dette gjelder områder som ligger geografisk adskilt fra resten av et lands territorium, eller som har en egen folkerettslig status. Svalbard og Krim-halvøya er begge deler.
Norden samarbeider mer
Spesielt sikkerhetspolitiske insentiver har gjort tettere nordisk forsvarssamarbeid mer aktuelt de siste årene. Det kommer i tillegg til det økonomiske motivet, som skyldes at de nordiske land får relativt liten effekt av sine forsvarsbudsjetter sammenliknet med større land.
Det sikkerhetspolitiske motivet skyldes ikke minst Russlands intervensjoner i Ukraina i 2014. Hendelsene synes å ha markert et skille i nordisk sikkerhetspolitisk tenkning. Nå samarbeider de nordiske landene på stadig nye områder for å møte en felles trussel.
Regionen kan bli aktør
På lengre sikt kan det tenkes at Norden vil utvikle seg fra å være en region til å bli en mer samlet sikkerhetspolitisk aktør. Denne aktøren kan gjennomføre felles operasjoner eller utgjøre en slags nordisk «allianse».
Risikoene ved tettere nordisk sikkerhetssamarbeid ser ut til å være relativt små for alle parter. Grunnen er at en eventuell allianse vil ha svært få og nærliggende medlemmer. Det gir liten fare for «gratispassasjerer», og for å bli dratt inn i konflikter som ikke berører egne interesser.
Det er uklart om Sverige og Finland vil bli Nato-medlemmer i framtida, og hvordan Russland eventuelt vil reagere. Samtidig er ikke formelt Nato-medlemskap en like viktig forutsetning for tettere forsvarssamarbeid som før, fordi begge landene har bilaterale avtaler om forsvarssamarbeid med USA og i stor grad har tilpasset seg Natos prosedyrer og standarder.
Tettere samarbeid
Hva er viktigst for fortsatt tettere samarbeid? Det forventes å være graden av sammenfallende sikkerhetspolitiske interesser blant de nordiske landene. Her dreier de langsiktige usikkerhetene seg om hvordan Russland vil oppfattes som trussel framover. Usikkerhetene har videre å gjøre med om nordområdene og Østersjøen vil bli oppfattet som en del av det samme strategiske rommet av de nordiske landene, Russland, USA og våre andre allierte.
Det viktigste poenget er at nordisk forsvarsintegrasjon ikke trenger å være et alternativ til dagens allianser. Integrasjonen kan være kompatibel med, til og med styrke, eksisterende samarbeidsformer, som Nato, EU og Northern Group.
Det er også flere situasjoner hvor vi kan tenke oss at en nordisk allianse kan være et rammeverk for å håndtere utfordringer som er «for store for hvert enkelt land, men for små for Nato".
Europa skiller seg ut
Europa skiller seg ut ved å være den eneste regionen i verden med både en synkende og en aldrende befolkning. I motsetning til alle andre regioner skal Europas befolkning falle de neste tjue årene, fra 750 mill. i dag til 730 mill. i 2040, før den fortsetter nedover (se figur).
Samtidig har Europa allerede den eldste befolkningen i verden. Medianalderen skal i tillegg stige raskt framover, fra 43 år i dag til 47 år allerede i 2040, før den fater ut mot slutten av århundret.
Europas økonomiske vekst, som allerede er lavere enn de feste andre regioners, forventes derfor å avta ytterligere. Det betyr at Europas andel av verdensøkonomien vil bli stadig mindre. Europa omtales derfor som en region i relativ tilbakegang. Samtidig antas det at forsvarsbudsjettene vil få hardere konkurranse fra utgiftene til pensjoner, helse og omsorg.
Mer uavhengighet ønskes
De siste årene har europeiske stormakter også fått et dårligere forhold til både USA og hverandre. Dette skjedde særlig etter at Trump ble valgt til president i 2016, mens flertallet i Storbritannia stemte for å forlate Den europeiske union (EU) samme år.
Samtidig har den nedadgående trenden i europeiske Natolands forsvarsbudsjetter snudd til forsiktig vekst. I tillegg har det europeiske ønsket om å gjøre seg mer uavhengig av USA blitt forsterket.
De europeiske landene er likevel avhengig av å samarbeide tettere for å få en høyere, kollektiv forsvarsevne, hvis Europa skal være et troverdig sikkerhetspolitisk alternativ til USA eller Nato. Større europeisk forsvarsevne er mulig gjennom en mer rasjonell bruk av dagens forsvarsbudsjetter. De siste årene har det også kommet flere konkrete initiativ for å utvide samarbeidet. Samtidig har Brexit bidratt til å skape ytterligere tvil om realismen i EUs militære ambisjoner.
Det er også usikkert hvor lenge den europeiske nysatsingen på forsvar vil kunne opprettholdes i møte med en hardere økonomisk prioritering. Det er derfor for tidlig å konkludere om hvorvidt dagens forsterkede forsvarsinnsats vil kunne føre til reelle endringer.
Norge må avveie
Norge har en sterk sikkerhetspolitisk tilknytning både til Europa og USA. Splittelser i det transatlantiske forholdet medfører derfor en vanskeligere avveining i forholdet til Norges viktigste allierte, mens svekkelser av det europeiske samholdet vil skape ytterligere utfordringer for å etablere konsensus blant allierte.
Det sprikende trusselbildet utgjør også en varig utfordring. Mens de nord- og østeuropeiske landene frykter Russland mest, er landene ved Middelhavet mest opptatt av uroen i Afrika og Midtøsten. Dette spriket forventes også å vare i lys av den enorme befolkningsveksten i disse områdene.
Over tid kan dette lede til større uenighet om styrkemålene i Nato, for eksempel hvis søreuropeiske land bruker stadig mindre ressurser på konvensjonelle kapabiliteter og mer på halvmilitært gendarmeri for grensekontroll og indre sikkerhet.
Utfallsrommet for utviklingen i Europa anses derfor som meget stort. I beste fall kan Europa etablere seg som en sentral strategisk aktør i en framtidig multipolar verden. I verste fall risikerer Europa å bli et kontinent hvor andre stormakter, som USA og Kina, i større grad konkurrerer om innflytelse.
Denne usikkerheten gjør det imidlertid risikabelt for Norge å skulle satse på et europeisk alternativ til eksisterende allianser, i tillegg til at våre europeiske allierte bare i begrenset grad har nødvendig maritim kapasitet for maktprojeksjon til Norge.
Midtøsten og Nord-Afrika
Midtøsten og Nord-Afrika er fremdeles i en brytningstid. Maktskifter og utviklingen i flere enkeltland de neste årene kan få stor betydning på lang sikt. En rekke demografiske og klimatiske trender tilsier også et vedvarende konfliktpotensial i mange stater, som følge av stor befolkningsvekst, autoritære styresett og knapphet på ressurser. Denne sårbarheten kan også forsterkes av klimaendringene.
De fire største aktørene
I tillegg har stormaktrivalisering blitt mer aktuelt de siste årene. Iran, Saudi-Arabia, Tyrkia og Israel har opptrådd mer selvhevdende og anses som de viktigste regionale aktørene på sikt. Russland og USA ventes å forbli viktige, mens Kina vil styrke sitt nærvær. Selv om dette ikke leder til mellomstatlig krig vil økt innblanding utenfra kunne føre til at lavintensive konflikter varer lenger. Slik forventes regionens «fredspotensial» å bli ytterligere utsatt.
Flere kollapser kan komme
Omfanget av framtidige statskollapser i Europas randsone kan også bli langt større enn i dag, nettopp fordi befolkningsveksten i nordlige deler av Afrika vil være svært stor. Dagens konfliktbilde preges allerede av svake stater som trues av ikke-statlige aktører, særlig ekstreme islamistiske grupper.
Det gjelder spesielt i Sahel og i sentrale og østlige deler av Afrika ellers. Stabiliseringsoperasjoner i disse områdene kan derfor bli langt viktigere for våre europeiske allierte. Dagens forventninger om at Norge skal bidra militært er derfor neppe et forbigående fenomen.
Afrika sør for Sahara vokser mest
Befolkningen i Afrika sør for Sahara forventes å vokse fra 1 milliard mennesker i dag til 1,7 milliarder i 2040, før den stiger helt opp til 3,8 mrd. i 2100. Til sammen utgjør dette 87 prosent av all befolkningsvekst i hele verden fram mot slutten av århundret. Årsaken er en dobbelt så høy fødselsrate i landene sør for Sahara i dag (4,8 barn per kvinne) som i verden generelt (2,4 barn).
I tillegg er Afrika sør for Sahara den regionen som urbaniseres raskest. Andelen som lever i urbane områder forventes å stige fra 39 prosent i 2015 til 58 prosent allerede i 2050. Til sammen skaper disse demografiske trendene et enormt potensial for økonomisk vekst og sosial utvikling. Samtidig kan de samme trendene forsterke utfordringene som regionens svake stater allerede står overfor. Det blir derfor avgjørende hvor hardt koronapandemien vil ramme afrikanske lands økonomiske utvikling og politiske stabilitet.
Opptøyer og terrorisme øker
Afrika sør for Sahara har allerede en relativt høy andel av verdens væpnede konflikter. De siste tiårene har det likevel vært en dreining bort fra store kriger til mindre intensive væpnede konflikter, med mer opptøyer og terrorisme. Selv om det totale antallet konflikter har økt dramatisk, har tallet på land som er berørt av konflikt og antallet drepte ikke økt like mye.
Det er bred enighet om at fortsatt økonomisk vekst, en jevnere fordeling av goder, sterkere statlige institusjoner og demokratisering vil være avgjørende for å redusere konfliktnivået på lengre sikt. De siste årene har den økonomiske veksten også falt betydelig, spesielt i regionens største økonomier.
Veksten forventes å ta seg opp igjen de neste årene, men regionen vil for- bli sårbar for en svekkelse av den globale økonomien. Spesielt handler dette om svingninger i råvarepriser, og etterspørsel fra Europa og framvoksende økonomier.
Afrika blir viktigere
Den enorme befolkningsveksten i Afrika betyr uansett at regionens skjebne også vil ha mer å si for verden som helhet. Allerede har ustabiliteten, terrortrusselen og migrasjonsutfordringene i nordlige deler satt Afrika høyere på dagsordenen enn på lenge. Samtidig kan Afrika sør for Sahara også bli en viktigere arena for stormaktrivalisering og kamp om ressurser. Dette ses spesielt i lys av at Vesten forventes å tape innflytelse til Kina.
En overraskelse de siste årene er Russlands fornyede engasjement dette sees som en ytterligere utvidelse av kampen om stormaktinnflytelse.
