Innovasjon

I Meld. St. 9 (2015–2016) la daværende regjering frem Nasjonal forsvarsindustriell strategi. En rekke utviklingstrekk utfordrer nå flere av premissene for strategien. Forsvarsdepartementet (FD) har derfor bedt Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) drøfte utvalgte problemstillinger av betydning for den forsvarsindustrielle strategien i lys av nasjonale og internasjonale utviklingstrekk. Rapporten bygger på tidligere trendrapporter og FFIs innspill til ny langtidsplan for Forsvaret (LTP). Utviklingen på det europeiske og amerikanske forsvarsmarkedet danner et viktig bakteppe for rapporten. I tillegg ønsker vi å inkludere erfaringer fra covid-19-pandemien. Til grunn for rapporten ligger føringer i nye LTP, herunder behovet for å se statssikkerhet og samfunnssikkerhet i tettere sammenheng, og å utnytte kompetanse og ressurser på tvers av sektorer. I arbeidet trekker vi inn et begrepsapparat og en organisering av politiske virkemidler som knytter bruken av virkemidler opp mot ønskede samfunnseffekter. Dette bygger på tilsvarende logikk som i det sivile virkemiddelapparatet for innovasjons- og næringsutvikling. Vi tror det kan styrke legitimiteten til bruken av virkemidler i forsvarssektoren og legge til rette for en mer målrettet anvendelse av dem. For å støtte videre politikkutforming har vi trukket frem fire mulige utviklingsretninger: - anskaffelse av hyllevare gjennom åpen konkurranse på et internasjonalt marked - strategisk internasjonalt materiellsamarbeid - langsiktig teknologi- og materiellutvikling i nasjonal regi - rask teknologiutnyttelse gjennom eksperimentering og hurtig innovasjon Vi beskriver utviklingsretningenes karakteristika, muligheter og utfordringer, og hvordan de understøttes av ulike sett av virkemidler. Rapporten anbefaler ikke én retning fremfor en annen, men peker på muligheter for økte effekter ved å forsterke og kombinere de ulike retningene. Vi drøfter en rekke temaer som vurderes som sentrale i utformingen av en ny strategi, herunder - betydningen av å prioritere, finansiere og beholde kontroll på teknologier av betydning for nasjonal sikkerhet, samtidig som en kan søke internasjonalt samarbeid og kostnadsdeling for finansiering av militære systemer gjennom en tydelig fordeling av roller. Vi omtaler ulike roller Norge kan innta i strategiske materiellsamarbeid og hvordan teknologier og systemeierskap kan ivaretas i de ulike rollene. - muligheten som ligger i å utnytte industrisamarbeid for å oppnå ønsket effekt opp mot både de teknologiske kompetanseområdene og den nasjonale beredskapsevnen. - potensialet i strategisk partnerskap med industrien. Dette har gitt god effekt innenfor logistikkområdet og synes å ha stort potensial på områder der Forsvaret kan nyttiggjøre seg industriens markedskompetanse og samtidig oppnå stordriftsfordeler. - innenfor de teknologiske kompetanseområdene er det identifisert nisjeteknologier som må prioriteres og beskyttes, også i forbindelse med internasjonalt materiellsamarbeid. Det bør etableres policyer for prioriterte kapabilitetsområder. - behovet for å styrke Forsvarets evne til å nyttiggjøre seg tilgjengelig kommersiell teknologi gjennom satsing på hurtige innovasjonsløp og utvidet samarbeid med sivilt næringsliv. Det må utvikles egnede virkemidler som understøtter en slik satsing. Et mer fyldig sammendrag av rapporten og anbefalingene er gitt i kap. 7.

Norge må gjennom en krevende, men nødvendig, omstilling til et nullutslippssamfunn. Olje og gass tar før eller siden slutt, og samfunnet må innrette seg mot nullutslipp så raskt som mulig for å unngå katastrofale klimaendringer. Regjeringens målsetting er å oppnå netto nullutslipp i 2050. Samfunnets omstilling til alternative energikilder og energibærere vil endre rammebetingelsene til Forsvaret. Dersom samfunnet lykkes med omstillingen, forsvinner markedet for fossilt drivstoff. Det vil bli dyrere og langt vanskeligere å få tak i. Forsvaret er derfor tjent med å vurdere alternativer til fossilt drivstoff på lang sikt. I denne rapporten har vi vurdert elektrisitet, hydrogen, ammoniakk, hydrokarboner og alkoholer som mulige alternative energibærere. Som alternative energikilder har vi vurdert elektrisitet fra fornybar energi og kjernekraft. Drivstoff med lavere energiinnhold gir dårligere rekkevidde og dermed redusert operativ evne. Av de alternative energibærerne vi har vurdert er det kun biodrivstoff og e-drivstoff som har tilsvarende energiinnhold som de fossile drivstoffene Forsvaret bruker i dag. Biodrivstoff og e-drivstoff framstår dermed som de mest hensiktsmessige løsningene for Forsvaret. Det gjenstår imidlertid fortsatt store utfordringer knyttet til bærekraft, produksjon og kostnader her. Kjernefysisk energi og framdrift skiller seg ut med et enormt høyt energiinnhold sammenlignet med alle alternativene, inkludert dagens fossile drivstoff. Imidlertid er det kun praktisk egnet for bruk til framdrift på relativt store fartøy. Kjernekraft kan også tenkes å utnyttes til energiforsyning i felt og til produksjon av andre kjemiske drivstoff. Fornybare energikilder som sol- og vindkraft kan bidra til lokal energiproduksjon i baser og i felt. Siden disse energikildene er væravhengige må Forsvaret derfor sørge for å ha flere komplementære energikilder, energilagring og/eller tilgang til elektrisitetsnettet for å oppnå tilfredsstillende energiforsyning. Elektrokjemiske batterier som driver elektriske motorer er det mest energieffektive alternativet for å konvertere energi til framdrift. På grunn av lavt energiinnhold i elektriske batterier er det store begrensninger på hva som kan gå utelukkende på elektrisitet i Forsvaret, men det finnes enkeltanvendelser hvor det er godt egnet. I tillegg er batterihybridisering aktuelt for de fleste typer plattformer. Basert på denne mulighetsstudien anbefaler vi følgende: 1) Forsvarssektoren iverksetter forskning, utvikling og eksperimentering med bærekraftig biodrivstoff og e-drivstoff. 2) Norge og Forsvaret vurderer egne produksjonsanlegg for biodrivstoff og e-drivstoff for å sikre egne forsyninger. 3) En grundigere utredning av militær bruk av kjernekraft som inkluderer tekniske, samfunnsmessige og sikkerhetspolitiske forhold. 4) Forsvarssektoren vurderer både dual-fuel framdriftssystemer og kjernefysisk framdrift i arbeidet med ny overflatestruktur. Sistnevnte må sees i sammenheng med utredningen i forrige punkt. 5) Forsvarssektoren utvikler konsepter og gjennomfører forsøk med fornybar energiforsyning i felt. 6) Forsvarssektoren øker satsningen på batteriteknologi, særlig knyttet til batterihybridisering av eksisterende og nytt materiell, og for energilagring i felt.

Den teknologiske utviklingen vil endre hvordan stater kan benytte økonomiske virkemidler for å fremme sine interesser i internasjonal politikk, men dette er i liten grad behandlet i eksisterende litteratur om økonomisk statshåndverk. Formålet med denne rapporten er å styrke forståelsen av hvordan den teknologiske utviklingen kan påvirke staters evne til å bruke økonomiske virkemidler og å drøfte implikasjoner for norsk sikkerhet. Rapporten fokuserer spesielt på kunstig intelligens og stordata, 5G, skytjenester og tingenes internett. Data er samlet inn fra intervjuer og workshop med forskere ved FFI samt gjennomgang av eksisterende litteratur. Vi identifiserer først flere måter den teknologiske utviklingen kan påvirke økonomisk aktivitet, inkludert økt betydning av data, mer komplekse og kompetansekrevende produkter, tjenester og verdikjeder, økt markedskonsentrasjon og økt internasjonalisering og/eller automatisering. Dette gjør oss i stand til å drøfte hvordan staters muligheter til å utføre økonomisk statshåndverk potensielt blir endret av teknologiske fremsteg. Vi skiller mellom økonomisk statshåndverk hvor en stat utøver makt og hvor en stat akkumulerer makt som muliggjør fremtidig virkemiddelbruk, også med ikke-økonomiske virkemidler. Innen utøvelse av makt, vurderer vi at den teknologiske utviklingen blant annet vil kunne styrke enkelte staters muligheter til å utnytte avhengigheter til kompetanse, ressurser, komponenter, osv. til (fordekt) å sabotere systemer. Innen akkumulering av makt, vurderer vi at den teknologiske utviklingen særlig vil styrke mulighetene til å utnytte økonomisk aktivitet til å hente inn informasjon og data, til bruk i etterretningsformål og/eller til å forsøke å forme (sær)interesser og oppfatninger i mottakerlandet. Enkelte stater kan i tillegg oppnå økte muligheter til å etablere seg som en sentral leverandør av viktige ressurser, produkter og kompetanse, og slike avhengigheter kan i neste omgang åpne muligheter for strategisk bruk for å fremme disse statenes interesser globalt. Den teknologiske utviklingen driver også stater, særlig USA og Kina, til å implementere innenlandsk næringspolitikk for geopolitiske formål – i litteraturen kalt «det nye økonomiske statshåndverket». Hva har dette å si for norsk sikkerhet? Vi argumenterer for at det blir stadig viktigere å forvalte data som produseres i det norske samfunnet som en strategisk ressurs. Vi vurderer også at ny teknologi bidrar til at Norge kan bli mer avhengig av visse typer kompetanse, tjenester, råvarer, komponenter og produkter, og at det er behov for å skaffe en bedre oversikt over hvilke typer som er kritiske for norsk sikkerhet, med tilhørende leverandører. Videre tror vi at rivaliseringen mellom USA og Kina i økende grad også vil ha implikasjoner for Norge, blant annet ved økt press fra USA og NATO om å beskytte norsk (og alliert) teknologi og skape større uavhengighet fra kinesiske leverandører i høyteknologiske forsyningskjeder. For å håndtere disse potensielt sikkerhets-truende implikasjonene, vurderer vi at det er behov for å styrke evnen til koordinering på tvers av domener nasjonalt og på tvers av likesinnede land. Det vil også være viktig å spre kunnskap til næringslivsaktører og forbrukere om hvilken rolle økonomisk aktivitet kan spille i å tilrettelegge for datainnsamling, etterretning, påvirkning, undergraving og sabotasje, slik at eventuelle forsøk på sikkerhetstruende virksomhet blir forebygget eller oppdaget. Rapporten identifiserer og anbefaler også videre forskning på en rekke områder som denne studien ikke har hatt mulighet til å gå i dybden på, men som vil bidra til å styrke kunnskapsgrunnlaget for politikkutforming og beslutningstaking.

Forsvaret har en ambisjon om å raskere nyttiggjøre seg framvoksende og moden teknologi. Det utfordrer dagens innretning av investeringsprosessen. Ambisjonen berører også politikkområder som langtidsplanlegging, forsvarsindustripolitikk og forsknings-, utviklings- og innovasjonspolitikken (FUI). Det er komplekst å forstå hva som er utfordringene i dag, og hvilke deler av helheten som gjensidig påvirker hverandre. Dermed er det vanskelig å se hva som er de riktige grepene for å oppnå målene om effektivisering og modernisering. Problemstillinger vi ønsker å belyse i denne rapporten, er: ● Hvordan kan Forsvaret raskere nyttiggjøre seg framvoksende og ny teknologi? ● Hvordan kan vi ved å jobbe annerledes oppnå modernisering, i form av teknologisk fornyelse og samtidig effektivisering i investeringsvirksomheten? Vi har delt rapporten i tre temaområder. De er igjen inndelt i ulike undertema. Vi tror du som leser vil finne det nyttig å forholde deg til ett og ett tema. Vi håper inndelingen ikke står i veien for at du også ser den røde tråden, kompleksiteten og sammenhengene som må ivaretas. Rapporten ønsker å belyse hva som kan være riktige grep for å øke handlingsrommet for teknologisk innovasjon. Temaområde I dreier seg om virksomhetsstyring og bedre samordning av prosesser på strategisk nivå. Området favner FoU og innovasjon, langtidsplanprosessen, porteføljestyring av investeringsplanen og prosessen som leder prosjektideer til investeringsplanen. Temaområde II handler om behovet for tilpasninger av investeringsprosessen. Vi fremmer et forslag til ny kategorisering av ulike typer materiellinvesteringer. Vi argumenterer for differensierte gjennomføringsløp i PRINSIX for de ulike kategoriene. I kapittel 7 beskriver vi to drømmereiser. De handler om henholdsvis hurtig teknologiutvikling og teknologiadopsjon. Reisene er med for å illustrere hvordan en ny tilnærming til innovasjon og investeringsprosessen konkret kan se ut. Temaområde III omhandler behovet for å ta tak i de grunnleggende forutsetningene for å lykkes. Her peker vi på temaer som kompetanse og kapasitet, kultur og ledelse. Figuren rammer inn det vi omtaler som innovasjons- og investeringsprosessen, og de tre temaområdene som gir rapportens struktur og oppbygging.

Nasjonale forsvarsmarkeder skiller seg fra åpne markeder ved at det ofte er kun én kunde og et begrenset antall leverandører i hvert land. I tillegg har markedene ofte begrenset størrelse og med få enkeltkontrakter og lange anskaffelsessykluser. De fleste land med egen forsvarsindustri har etablert ordninger som støtter opp under egne bedrifter av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Innovasjonsprosesser rettet mot militære markeder er derfor annerledes enn innovasjon rettet mot sivile markeder. Det er begrenset åpenhet om brukernes behov og sårbarheter, det er ofte få tilbydere, og disse er ofte nisjebaserte og høyt spesialiserte. Det betyr at vanlige markedsmekanismer ikke fungerer. I denne rapporten gjør vi en casestudie av investeringsprosjektet Oppgradering SISAM med utgangspunkt i et rammeverk for analyse av teknologiske innovasjonssystemer. Rammeverket er utviklet i akademia for å gi beslutningstagere en dypere forståelse av innovasjonssystemer og bakgrunn for utforming av politikk. Vår oppfatning er at rammeverket løfter frem sammenhenger som er viktige for innovasjonsevnen, selv for små systemer i ikke-ideelle markeder, slik som det norske forsvarsmarkedet. Vi er dermed av den oppfatning av metoden er godt egnet for videre studier av innovasjonssystemer innenfor det norske trekantsamarbeidet. Gjennom analysen av caset har vi identifisert to fremtredende systemiske områder som krever tiltak for å motvirke mulig negative effekter: 1. Caset faller inn under et av de teknologiske kompetanseområdene 2. Det norske markedet har begrenset størrelse og har ofte lange anskaffelsessykluser. I vårt tilfelle trekker vi, blant flere tiltak, frem effekten av å skape større kontinuitet i kunnskapsutvikling og teknologiutvikling. Dette kan oppnås ved en inkrementell oppgradering av systemer i takt med teknologiutvikling og endringer i driftsbehov. Dette vil også bidra til rask, effektiv og kontinuerlig tilbakekobling fra brukerbehov tilbake til utvikling. Videre foreslår vi at beslutningstakere opprettholder og styrker sitt bidrag til leverandørens suksess i utlandet, da dette sikrer økonomisk levedyktighet og utsetter leverandøren for nye brukerbehov og nye krav som i neste omgang kan bidra til økt innovasjon nasjonalt.

Trekantsamarbeidet mellom Forsvaret, industri og FFI har eksistert i mange tiår og fått økt oppmerksomhet de seneste årene. Styrende politiske dokumenter omtaler nå trekantsamarbeidet på en grundig måte, og det er tydelig uttrykt som en villet strategi for å styrke Forsvarets evne til å ta i bruk ny teknologi. Trekantsamarbeidet kan sees på som et rammeverk hvor den konkrete formen for samarbeid mellom industri, Forsvaret og FFI kan variere fra prosjekt til prosjekt eller gjennom et prosjektløp, avhengig av det faktiske innholdet i prosjektet og den aktuelle rollefordelingene mellom partene. Denne rapporten er ikke en systematisk undersøkelse av trekantmodellen, men tar for seg et konkret case for å belyse et enkeltstående eksempel på hvordan et slikt samarbeid kan fungere i praksis. Denne rapporten faller således innenfor metodikken casestudie. Det konkrete caset som er valgt, tar utgangspunkt i et FoU-prosjekt (fler-nivå sikker tale) som ble videreført i utviklingsprosjektet Oppgradering SISAM. En studie av et konkret (trekant)samarbeidsprosjekt kan ha mange ulike perspektiver og nivåer som utgangspunkt (politikk, strategi, organisasjon, mennesker osv.). Hva som er det mest hensiktsmessige nivået for en analyse, avhenger av formålet. I et økosystemperspektiv er det naturlig å studere hvorvidt forsvarssektorens innovasjonssystem er godt tilrettelagt for å realisere de overordnede politiske målsettingene for sektoren generelt, og Forsvarets operative kapasitet og evne spesielt. Caset er analysert ved å anvende et rammeverk for analyser av såkalte teknologiske innovasjonssystemer. Dette rammeverket benyttes oftest i litteraturen for å analysere gjennomgripende teknologiske endringer og av analytikere for å gi råd til beslutningstagere om hvordan det kan legges til rette for utvikling av teknologiske innovasjonssystemer som støtter en ønsket samfunnsutvikling. Slike systemer har ofte mange aktører (både innen forskning og utvikling og kommersiell produktutvikling), og er koblet til markeder som kan være i ulike stadier av utvikling, men som oftest er åpne og basert på fri konkurranse. Caset vi har brukt metoden for å studere, er et eksempel fra det norske forsvarsmarkedet. Typisk for slike nasjonale forsvarsmarkeder er at de ofte er kun én kunde og et begrenset antall leverandører i hvert land. I tillegg har markedet ofte begrenset størrelse, få enkeltkontrakter og lange anskaffelsessykluser. Vår oppfatning er at rammeverket løfter frem sammenhenger som er viktige for innovasjonsevnen, selv for små systemer i ikke-ideelle markeder, slik som det norske forsvarsmarkedet. Vi er dermed at den oppfatning av metoden godt er egnet for videre studier av innovasjonssystemer innenfor det norske trekantsamarbeidet.

Denne rapporten skal bidra inn i kunnskapsgrunnlaget som skal ligge til grunn for Justis- og beredskapsdepartementets arbeid med en nasjonal plan for politiet, PST og Den høyere påtalemyndigheten, forkortet til politi- og påtaletjenestene. Rapporten behandler hvilke muligheter den teknologiske utviklingen har for politi- og påtaletjenestene, hva som skal til for å utnytte de teknologiske mulighetene og hvilke endringer og avveiinger som vil være avgjørende i en slik teknologisk transformasjon. Studien har fokusert på prosess og organisasjon, i tillegg til å vurdere noen utvalgte, konkrete teknologier. Dette fordi teknologi endres raskt, og fordi organisasjonene må være i stand til å håndtere slike endringer løpende for å ivareta operativ evne. Rapporten besvarer oppdraget fra Justis- og beredskapsdepartementet gjennom dybdeintervjuer med fagpersoner, innspill og diskusjoner fra departementets faggruppe, erfaringsutveksling internasjonalt og studier av relevant litteratur, i tillegg til å spille på forfatternes eksisterende spesialkompetanse. Studien avdekket at det er lite rom for forskning og utvikling av nye løsninger og etablering av kreative innovasjonsmiljøer i politi- og påtaletjenestene. Det er videre for liten kunnskap om og forståelse for teknologi og teknologiens plass i framtidens politi- og påtaletjenester, spesielt i toppledelsen. Resultatet av dette er spredt småsatsing i enkeltdistrikter og lite tverrfaglig kompetanse. Intervjuene avdekket likevel at det er mange ideer og betydelig ønske om å bruke teknologi og utvikle løsninger for å forbedre politi- og påtaletjenestene, og at man ønsker tverrsektoriell samhandling og arenaer for slik interaksjon. Rapporten konkluderer med at økt kompetanse om og forståelse for teknologi i alle ledd av politi- og påtaletjenestene er nødvendig. FoU- og innovasjonsmiljøer med tilgjengelige utveksling- og samhandlingsarenaer må etableres på tvers av sektorer og etater. Det må også etableres en felles digital grunnmur som kan tilpasses framtidige teknologiske løsninger og er kompatibel med eksterne aktører. Det er behov for en full teknologisk transformasjon som berører alle ledd og deler av tjenestene. Dette ivaretas best gjennom en kontinuerlig utviklingsprosess. Det medfører endring i hvordan oppgavene løses, hvordan arbeidet er organisert, sammensetning av medarbeidere og etablering av mer tverrfaglig samarbeid både innad i tjenestene og utad mot andre sektorer, både innenlands og utenlands. Teknologi må bli en integrert del i alle ledd av politi- og påtaletjenestene. Til tross for at man kan forvente større kostnader på kort sikt, mener FFI at dette gir de beste effektene og den laveste totalkostnaden på lang sikt. FFI gir åtte råd om hvordan den nødvendige omstillingsevnen i politi- og påtaletjenestene kan oppnås. Disse rådene spenner fra strategisk ledelse og styrking av teknologisk kompetanse, til økt satsing på FoU og innovasjon, etablering av en felles digital infrastruktur, til fokus på eksternt samarbeid og forholdet til befolkningens tillit til tjenestene.

Trekantmodellen har vært en effektiv innovasjons- og samarbeidsmodell for nasjonal teknologi- og materiellutvikling. Norge har også lyktes godt med en nisjebasert tilnærming til nasjonal teknologi- og industriutvikling kombinert med eksport til nære allierte, kjøp av hyllevare og internasjonalt materiellsamarbeid. Norges konkurransefortrinn ligger i å utnytte ressursene effektivt og trekke ressursene sammen for å løse mer komplekse problemstillinger. En åpen og tillitsbasert kultur er i seg selv er et godt utgangspunkt for å lykkes med innovasjon. Verden vi lever i, preges av store endringer. Endringene skjer raskt og på flere områder. Det betyr at fremtiden blir mer usikker og uforutsigbar. Felles for flere sivile sektorer og våre allierte er en dyp erkjennelse av at strukturene og prosessene for teknologiutvikling, forretningsutvikling og virksomhetsutvikling må endres radikalt. Større uforutsigbarhet stiller også større krav til fleksibilitet, hurtig tilpasning og omstillingsevne. Nye politiske dokumenter anerkjenner denne innsikten og formulerer en klar ambisjon og retning for endring og videreutvikling av Forsvarets innovasjonsmodell. Dette er imidlertid krevende omstillingsarbeid som påvirker alle aktører i sektoren, også industrien. For å lykkes må politiske målsettinger følges opp med insentiver, strukturer og prosesser som sikrer at de riktige endringene hjelpes frem. En hensiktsmessig balanse mellom det etablerte og langsiktige, og det nye og hurtige må defineres tydeligere. Andre rapporter fra FFI peker på hvilke fremvoksende og disruptive teknologier som er viktige å følge fremover, og drøfter hvilke konsekvenser denne utviklingen kan få for fremtidens krig. Denne rapporten drøfter hvordan vi må jobbe annerledes enn før dersom vi skal klare å nyttiggjøre oss den raske teknologiske utvikling bedre, og respondere raskere på nye trusler. Rapporten peker på nødvendig og mulig tilleggsfunksjonalitet i Trekantmodellen 2.0. Målet er at innovasjonsmodellen for Forsvaret skal bli et helhetlig økosystem for teknologisk innovasjon. Grunnlaget for anbefalingene er 1) en komparativ studie av satsinger på hurtig forsvarsinnovasjon i USA, Frankrike og Storbritannia, 2) en studie av disruptive teknologiske skift i sivil sektor og hvordan ulike virksomheter har lyktes med omstilling og teknologiadopsjon, og 3) en sammenstilling av egne erfaringer med innovasjon og eksperimentering i forsvarssektoren i Norge. Med dette som teoretisk og empirisk grunnlag gis anbefalinger om hvordan Trekantmodellen 2.0 kan operasjonaliseres og tilpasses norsk kontekst. Metoder og prosesser som fremmer hurtig innovasjon og muliggjør raskere anvendelse av teknologi kan også bidra til å bygge innovasjonskultur. En bedre samordning og samhandling mellom aktørene i og utenfor sektoren, og på egnede arenaer for innovasjon og eksperimentering kan gi store synergieffekter. Vi foreslår tiltak som kan redusere barrierer for de utradisjonelle og nye aktørene, samt nye anskaffelsesmetoder. Anbefalingene treffer hele bredden av aktører både i Forsvarsdepartementet og underlagte etater. Vi håper rapporten kan bidra til debatt om utvikling av en helhetlig tilnærming til satsingen på forsvarsinnovasjon for styrket forsvarsevne, sikkerhet og beredskap.

I månedsskiftet mars/april 2019 fikk Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) i oppdrag fra Kystverket å se på framtidig teknologi og systemer som kan ha betydning for den kommende Nasjonal transportplan (NTP) for perioden 2022-2033. Teknologi er et område som er i hurtig utvikling og nye sensorer med bedre ytelse dukker stadig opp på markedet. I tillegg utvikles systemer der både nye og eksisterende sensorer og rapporteringssystemer integreres på en helt annen måte enn tidligere. Dette gir bedret situasjonsforståelse for en operatør i sitt ansvarsområde. Samtidig reduseres sannsynligheten for situasjoner som kan forårsake skade på både mennesker og miljø. Fordi utviklingen går så fort, må de nye overvåkingssystemene være svært fleksible slik at nye, og viktige, forbedringer og oppdateringer kan implementeres hurtig. For å møte utfordringene i fremtiden bør man gå helt bort i fra proprietære løsninger. Det er flere teknologiske nyvinninger som Kystverket raskt kan ta i bruk i kommende NTPperiode. Den mest nærliggende er den satellittbårne navigasjonsradardetektoren og den landbaserte versjonen av samme detektor. Disse sensorene har potensial til å kunne gi en langt bedre situasjonsforståelse langs hele kysten, spesielt nå når Forsvaret legger ned de siste kystradarene i løpet av 2020. I tillegg arbeides det med ulike andre sensorer både i satellitt og på land, for eksempel elektrooptiske sensorer og syntetisk apertur-radar på mikrosatellitter. Dette bør Kystverket utnytte, kanskje i samarbeid med andre etater. Overvåkingssystemer som skal forhindre kollisjoner og grunnstøtinger vil også snart komme på plass. Slike systemer bør bygges ut langs kysten, i det minste i de mest utsatte områdene med størst trafikk. Det vil også komme nye metoder for å visualisere innkommende data på en annen måte enn tidligere. Dette gjelder for eksempel virtuell og utvidet virkelighet (VR og AR). I et framtidig konsept for visualisering av trafikken ved sjøtrafikksentralene (VTS) kan dette tenkes implementert. Et utvidet samarbeid med andre etater vil også kunne øke nytten av de dataene som hver enkelt etat sitter på. BarentsWatch (BW) er allerede etablert som en portal for slik samhandling. Dette samarbeidet kan videreutvikles. Et annet spørsmål er om Kystverket skal ta et tydeligere ansvar for å etablere et forbedret nasjonalt maritimt situasjonsbilde (MP) på sivil side enn tilfellet er i dag. Dette bør avklares med Forsvaret som er den eneste etaten i Norge som har, og i fremtiden sannsynligvis vil ha, et gjenkjennbart maritimt situasjonsbilde (RMP). Kystverket samarbeider allerede godt med Forsvaret, og her kan det være gjensidig gevinst å hente ved et utvidet samarbeid. Spesielt gjelder dette utplassering av nye sensorer langs kysten, for eksempel navigasjonsradardetektorer, som begge etater vil ha nytte av.