Sikkerhetspolitikk

Utviklingen går raskt i Arktis, drevet av klimaendringene. Den mest dramatiske av disse endringene er isen som trekker seg tilbake på land og til havs, noe som åpner for nye transportruter og nye muligheter for å utvinne ressurser. Analytikere og observatører har aktivt debattert de mulige konsekvensene av denne utviklingen for regional og global sikkerhet, og en rekke stater ser på Arktis som et mulig område for militære operasjoner. Et endret klima og det at den menneskelige aktivitet i regionen trolig vil øke, utgjør bare noen få av de relevante faktorene som bør vurderes. Hva vil kjennetegne det arktiske operasjonsmiljøet om 30 år? Et av dilemmaene i forsvarsplanlegging er behovet for å forberede seg på ukjente fremtidige hendelser som kan innebære bruk av militær makt. Militære operasjoner er imidlertid svært situasjonsbetingede, og konteksten påvirker en operasjons karakter og potensielt utfallet. En måte å unngå det å være fullstendig uforberedt på er gjennom en strukturert prosess der vi konstruerer mulige fremtidssituasjoner med ulike kombinasjoner av relevante faktorer for å se hvordan disse vil påvirke gjennomføringen av militære operasjoner. Et viktig aspekt ved operasjonsmiljøet er samspillet mellom disse faktorene og særlig de andre og tredje ordens effektene som resulterer. I denne analysen utforsker vi tre mulige arktiske «fremtider» ved å bruke et analytisk rammeverk som består av fem faktorer: geopolitikk, miljø, samfunn, militære systemer, og doktriner og operasjonskonsepter. Den første av de konstruerte fremtidene består av en enkel og nesten lineær ekstrapolering av dagens trender. Den andre tar for seg en fremtidsutvikling der Russland og Kina har et tett partnerskap i Arktis, og i den tredje fremtiden ser vi for oss betydelige teknologiske endringer som reduserer behovet for å utvinne ressurser i Arktis. Vi evaluerer implikasjonene for militære operasjoner innenfor hver av disse fremtidene ved å ta for oss hvordan de endrer den operasjonelle konteksten på fellesfunksjonene: kommando og kontroll, etterretning og informasjon, mobilitet og manøver, ild, understøttelse og beskyttelse. Vi finner at noen elementer ved det fremtidige arktiske operasjonsmiljøet vil påvirke enkelte aspekter ved militære operasjoner som mobilitet og forsyning nesten uansett hvordan fremtiden utspiller seg. Dette er hovedsakelig på grunn av effekter ved klimaendringene som er «låst» i atmosfæren, og som vil påvirke regionen uavhengig av eventuelle reduksjoner i klimagassutslipp. Andre relevante aspekter inkluderer utvidelsen av sivil infrastruktur for å utvinne ressurser, økningen i antall satellitter i polar bane, og teknologiske løsninger som forbedrer visse forsyningsaspekter av understøttelse. Selv om mange av endringene vi antar vi vil se i den arktiske regionen kan utvikle seg som forventet, er det ikke garantert. Norske beslutningstakere bør forberede seg på et bredere spekter av mulige oppgaver i et stadig mer krevende operasjonsmiljø.

Taiwan-spørsmålet er trolig den mest betente uenigheten som kan utløse en militær konflikt mellom USA og Kina. I denne rapporten beskriver vi hva konflikten handler om, og hvorfor den er aktuell akkurat nå. Deretter analyserer vi om en kinesisk invasjon utgjør et plausibelt scenario, og om det i så fall er relevant for norsk forsvarsplanlegging. For å vurdere scenarioets plausibilitet diskuterer vi hvorvidt Beijing kan komme til å fatte en politisk beslutning om å invadere. Vi omtaler også noen viktige operasjonelle forhold som kan få betydning for et eventuelt invasjonsforsøk. Til slutt analyserer vi på hvilken måte en invasjon av Taiwan kan påvirke Forsvaret. Rapporten konkluderer med at scenarioet er plausibelt og relevant. En krig mellom USA og Kina om Taiwan vil påvirke Norge og Forsvaret på mange måter. I rapporten trekker vi frem noen viktige implikasjoner spesifikt for Forsvaret: • Forstyrrelser eller stans i forsyningene av integrerte kretser vil gjøre beregningskraft til en knapp ressurs det kan bli nødvendig å prioritere til samfunnskritiske funksjoner, inkludert Forsvaret og forsvarsindustrien. • Norske og norsktilknyttede skip er en unik transportressurs i global sammenheng. Dersom slike skip skal bistå med transport i risikoutsatte områder, kan de ha behov for militær beskyttelse. • Krisehåndteringen kan utløse et behov for strategisk evakuering av norske borgere i regionen, som Forsvaret må bidra til. • I et globalt perspektiv vil norsk tilstedeværelse og operasjoner i nordområdene utgjøre hovedtyngden av Norges bidrag til alliert sikkerhet og krisehåndtering under en Taiwankrig. Samtidig kan vi ikke utelukke at det kan komme forespørsler om militær støtte til operasjonen i Asia-Stillehavsregionen. • Krigen kan svekke USAs mulighet til å yte militær støtte i nordområdene og gjøre det nødvendig for Norge å øke bidraget sitt til alliert sikkerhet og krisehåndtering her. • Selv om USA «vinner» en krig over Taiwan, bør vi ta høyde for at landets evne til global maktprojeksjon, inkludert i nordområdene, vil være svekket. • Dersom Kina lykkes med å invadere Taiwan, vil landet ha brutt gjennom den første øykjeden og svekket USAs posisjon i Stillehavet. På lang sikt kan en gjenoppbygget kinesisk militærmakt brukes til nye oppgaver som kan gi økt tilstedeværelse globalt. I sum konkluderer vi med at disse forholdene er såpass alvorlige at de bør inkluderes i langtidsplanleggingen av Forsvaret.

I denne studien undersøker vi norske eksperters evne til å forutsi utviklingen i krigen i Ukraina. Eksperters prediksjoner påvirker befolkningens og beslutningstagernes forventinger om sikker-hetspolitiske spørsmål. Vi har imidlertid lite kunnskap om hvor godt eksperter evner å forutsi fremtidig utvikling. Tidligere studier har målt treffsikkerheten deres gjennom spørreundersøkel-ser der ekspertene har blitt bedt om å tallfeste prediksjonene sine. Disse studiene har vist at eksperter ikke treffer særlig bedre enn ren gjetning. Samtidig er ikke spørreundersøkelser repre-sentativt for måten eksperter normalt uttaler seg om fremtiden på. Ekspertene uttaler seg oftest kun om temaer de har kompetanse på, og bruker ord snarere enn tall når de beskriver sannsyn-ligheter. Her måler vi ekspertenes treffsikkerhet basert på deres egne uttalelser i norske medier. Studien er basert på 173 prediksjoner fra 10 av de mest siterte ekspertene i norske medier i for-bindelse med krigen i Ukraina. Prediksjoner defineres her som uttalelser om fremtidige utfall som inkluderer en sannsynlighetsvurdering. Med sannsynlighetsvurdering mener vi ord og uttrykk som beskriver hvor sannsynlig utfallet er, for eksempel «lite sannsynlig» eller «trolig». Treffsikkerheten er målt ved å undersøke hvor ofte det utfallet som ekspertene pekte på som det mest sannsynlige, faktisk skjedde. Resultatene viser at ekspertene har truffet på mer enn fire av fem prediksjoner (81 prosent). Ekspertene traff derimot vesentlig dårligere på spørsmål om hvorvidt Russland ville gå til full-skalainvasjon, og hvordan invasjonen ville arte seg (48 prosent). Ekspertene som «bommet» på invasjonsprediksjonene, hadde imidlertid omtrent like god treffsikkerhet på prediksjoner om andre utfall som ekspertene som «traff». Ekspertenes individuelle treffsikkerhet varierer fra 68 prosent til 100 prosent, men det er betydelig forskjell i hvor mye ekspertene har predikert. Data-settet gir ikke grunnlag for å si noe om systematiske individuelle forskjeller i prediksjonsevne fordi ekspertene i media predikerer ulike utfall på ulike tidspunkt. I tillegg gjør bruken av språk-lige sannsynlighetsvurderinger, i stedet for tallfestede, det vanskelig å skille ut eksperter som pekte på samme utfall, men som kanskje ikke var like overbevist om at det ville skje. Den overraskende høye treffsikkerheten i forhold til tidligere studier skyldes trolig at ekspertene først og fremst har uttalt seg på etterprøvbare måter om utfall som har lav sannsynlighet for å inntreffe, for eksempel bruk av atomvåpen. Til sammenligning ville en enkel tilnærming som å predikere «ingen endring» oppnådd omtrent samme treffsikkerhet som ekspertene (80 prosent). Selv om resultatene viser at det er grunn til å forvente at eksperters tydeligste prediksjoner i media vil treffe, er det usikkert hvor overførbare funnene er til andre situasjoner hvor eksperter ofte brukes. Hvis den høye treffsikkerheten i spørsmål om Ukraina-krigen delvis skyldes at eks-perter ofte kun uttaler seg på etterprøvbare måter på spørsmål om relativt sjeldne fenomener, kan ikke den samme treffsikkerheten forventes på spørsmål om vanligere typer hendelser.