Personellets preferanser for bosted – geografisk mobilitet blant militært personell
FFI-Rapport
2024
Om publikasjonen
Rapportnummer
24/01786
ISBN
978-82-464-3560-2
Format
PDF-dokument
Størrelse
1.5 MB
Språk
Norsk
Last ned publikasjonen
Det er nokså stor uoverensstemmelse mellom bosettingsstrukturen i Norge og tjenestestedene i Forsvaret. Forsvarets særegne geografiske behov illustreres godt ved at 43 prosent av militære stillinger befinner seg i områder av landet som SSB klassifiserer som minst sentrale. Andelen usentrale tjenestesteder har vokst de siste 10 årene, og kommer til å øke ytterligere i takt med oppbemanningen skissert i den nye langtidsplanen. Samtidig synker andelen av den norske befolkningen som er bosatt i disse områdene, og den utgjør nå 14 prosent av befolkningen. Det innebærer et vesentlig gap mellom befolkningens preferanser for bosted og Forsvarets behov for geografisk tilstedeværelse.
I denne rapporten studerer vi preferanser for bosted, bolig, pendling og flytting blant militært personell. Hensikten er å kunne gi Forsvaret en anbefaling om fremtidig innretting av denne type insentiver. Vi støtter oss på en stor spørreundersøkelse som ble sendt ut til forsvarssektoren i 2022. Om lag halvparten av de militært ansatte svarte.
Vi finner at 44 prosent av militært personell oppgir, på den måten at det er viktig for dem å bo i eller i nærheten av en større by. Videre oppgir 35 prosent av personellet at de kommer til å slutte om de på sikt ikke får mulighet til å bo sentralt. Samtidig svarer 78 prosent av militært personell at det er viktig å bo i en bestemt landsdel. Personell med familie har større tilbøyelighet til å bo usentralt, samtidig som de er sterkere tilknyttet en bestemt landsdel. Blant nyansatte finner vi ingen forskjeller mellom Forsvarets driftsenheter i personellets ønske om å bo sentralt, men senere i karrieren har personellet i Hæren større tilbøyelighet til å bo usentralt. Det kan indikere at personell i Hæren som ønsker å bo sentralt, slutter i større grad enn i andre driftsenheter. Utfordringen knyttet til rurale tjenestesteder synes derfor størst i Hæren.
Tilgang på bolig er en forutsetning for geografisk mobilitet. Denne spørreundersøkelsen viser at mange i Forsvaret bor i egen eid bolig (75 prosent), i likhet med resten av Norges befolkning. Samtidig finner vi at 40 prosent av respondentene oppgir at det er viktig å ha tilgang til et militært eller sivilt leiemarked for boliger. Det illustrerer betydningen av et fungerende leie-marked på de stedene hvor Forsvaret er lokalisert. For det store flertallet av respondenter spiller det ingen rolle om det er Forsvaret eller det sivile leiemarkedet som tilbyr bolig, så lenge behovet dekkes.
Vi finner at økonomiske insentiver virker både for personellets villighet til å pendle og flytte. Ved svært generøse ordninger svarer så mange som 90 prosent seg villig til å pendle og 2 av 3 ansatte er villig til å flytte. Vi anbefaler Forsvaret å innføre et tillegg knyttet til den geografiske lokaliseringen av stillingen. Tillegget bør ha to komponenter: flyttebonus og pendlebonus. Forsvarets flyttebonus bør videreføres, men med sterkere differensiering på tjenestestedets sentralitet, den ansattes familiesituasjon og lønn. I tillegg kan det innføres en pendlebonus og mindre rigide pendlerrettigheter på toppen av dagens ordning med refusjon av pendlerutgifter.
Om publikasjonen
Last ned publikasjonen
Pendle- og flyttemønsteret i Forsvaret 2013–2023 –geografisk mobilitet blant militært personell
Den norske sikkerhets- og forsvarspolitikken krever et betydelig militært nærvær i Nord-Norge. Forsvarets geografiske fotavtrykk står dermed i kontrast til bosettingsmønsteret i Norge, med flere tjenestesteder lokalisert i usentrale strøk. Mens rask reaksjonstid er avgjørende for forsvarsevnen, står Forsvaret overfor utfordringer knyttet til å sikre at nok personell bor i nærheten av tjenestestedet. Dette skaper en spenning mellom Forsvarets behov for geografisk nærhet og fordelene personellet har ved å bo i sentrale strøk.
I denne rapporten kartlegger vi pendle- og flytteatferd blant militært personell over tid. Formålet er å bidra til et helhetlig faktagrunnlag om geografisk mobilitet, slik at forsvarssektorens personellpolitikk kan utformes på en hensiktsmessig måte. Vi kartlegger atferden ved å analysere detaljerte tjenestedata fra Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS). Datagrunnlaget omfatter militært personell ansatt i Forsvaret og Forsvarsmateriell og dekker tidsperioden 2013–2023. Vi kartlegger hvor personellet bor og tjenestegjør, hvordan pendle- og flytteatferd varierer mellom ulike grupper, og hvordan dette har utviklet seg over tid.
Vi finner at bemanningen er konsentrert i et fåtall tjenestekommuner, hvor de fem største forsvars-kommunene bemanner rundt 50 prosent av militært personell. Over 40 prosent tjenestegjør i mindre sentrale strøk. Personellet bor i flere kommuner enn disse, men bosettingen er konsentrert rundt forsvarskommunene.
I 2023 ukependlet 27 prosent av de militært ansatte. Pendlerandelen er høyest blant dem som tjenestegjør i Nord-Norge og Trøndelag. Jo mer sentralt personellet bor, jo høyere er tilbøyeligheten til å pendle. Offiserer har en høyere tilbøyelighet til å ukependle enn spesialister, og menn ukependler oftere enn kvinner. Hæren har flest pendlere i antall, men tilbøyeligheten til å pendle er høyere i de andre grenene.
4-5 prosent av personellet flytter til tjenestestedet årlig. De fleste flytter til et tjenestested på Østlandet eller i Nord-Norge. Flytteraten er høyest i aldersgruppen 23–29 år. Vi finner ingen signifikant forskjell mellom menn og kvinner, men offiserer er mer tilbøyelig til å flytte enn spesialistbefal. Jo mindre sentralt tjenestestedet er, jo lavere er flytteraten. Hæren har hatt høyest flytterate, men den har sunket de siste årene mens flytteraten i Luftforsvaret har økt og gått forbi.
Gapet mellom andelen som tjenestegjør i usentrale strøk, og dem som bosetter seg der, har betydning for beredskap og operativ evne. Dette gapet kan reduseres ved å justere eksisterende insentiver som flyttebonus og eventuelt ved å innføre nye tiltak. Parallelt med sentraliseringen av det norske samfunnet har Forsvaret økt tilstedeværelsen sin i mindre sentrale strøk de siste tiårene. Dette skaper et «sentralitetsgap» mellom Forsvaret og samfunnet. Et slikt gap er vanskelig for Forsvaret å påvirke. Det er mulig å gjøre det enklere å håndtere for organisasjonen og personellet ved å legge til rette for de ansatte og deres familie. Videre forskning bør blant annet studere betydningen av familie og barn for personellets mobilitet, hvor behovet for lokal bosetting er størst, hvordan monetære insentiver påvirker atferd, og betydningen av flytting og pendling for forsvarssektorens klimaavtrykk.
