Pendle- og flyttemønsteret i Forsvaret 2013–2023 –geografisk mobilitet blant militært personell

Den norske sikkerhets- og forsvarspolitikken krever et betydelig militært nærvær i Nord-Norge. Forsvarets geografiske fotavtrykk står dermed i kontrast til bosettingsmønsteret i Norge, med flere tjenestesteder lokalisert i usentrale strøk. Mens rask reaksjonstid er avgjørende for forsvars-evnen, står Forsvaret overfor utfordringer knyttet til å sikre at nok personell bor i nærheten av tjenestestedet. Dette skaper en spenning mellom Forsvarets behov for geografisk nærhet og fordelene personellet har ved å bo i sentrale strøk. I denne rapporten kartlegger vi pendle- og flytteatferd blant militært personell over tid. Formålet er å bidra til et helhetlig faktagrunnlag om geografisk mobilitet, slik at forsvarssektorens personellpolitikk kan utformes på en hensiktsmessig måte. Vi kartlegger atferden ved å analysere detaljerte tjenestedata fra Forsvarets personell- og vernepliktssenter (FPVS). Datagrunnlaget omfatter militært personell ansatt i Forsvaret og Forsvarsmateriell og dekker tidsperioden 2013–2023. Vi kartlegger hvor personellet bor og tjenestegjør, hvordan pendle- og flytteatferd varierer mellom ulike grupper, og hvordan dette har utviklet seg over tid. Vi finner at bemanningen er konsentrert i et fåtall tjenestekommuner, hvor de fem største forsvars-kommunene bemanner rundt 50 prosent av militært personell. Over 40 prosent tjenestegjør i mindre sentrale strøk. Personellet bor i flere kommuner enn disse, men bosettingen er konsentrert rundt forsvarskommunene. I 2023 ukependlet 27 prosent av de militært ansatte. Pendlerandelen er høyest blant dem som tjenestegjør i Nord-Norge og Trøndelag. Jo mer sentralt personellet bor, jo høyere er tilbøyelig-heten til å pendle. Offiserer har en høyere tilbøyelighet til å ukependle enn spesialister, og menn ukependler oftere enn kvinner. Hæren har flest pendlere i antall, men tilbøyeligheten til å pendle er høyere i de andre grenene. 4–5 prosent av personellet flytter til tjenestestedet årlig. De fleste flytter til et tjenestested på Østlandet eller i Nord-Norge. Flytteraten er høyest i aldersgruppen 23–29 år. Vi finner ingen signifikant forskjell mellom menn og kvinner, men offiserer er mer tilbøyelig til å flytte enn spesialistbefal. Jo mindre sentralt tjenestestedet er, jo lavere er flytteraten. Hæren har hatt høyest flytterate, men den har sunket de siste årene mens flytteraten i Luftforsvaret har økt og gått forbi. Gapet mellom andelen som tjenestegjør i usentrale strøk, og dem som bosetter seg der, har betydning for beredskap og operativ evne. Dette gapet kan reduseres ved å justere eksisterende insentiver som flyttebonus og eventuelt ved å innføre nye tiltak. Parallelt med sentraliseringen av det norske samfunnet har Forsvaret økt tilstedeværelsen sin i mindre sentrale strøk de siste tiårene. Dette skaper et «sentralitetsgap» mellom Forsvaret og samfunnet. Et slikt gap er vanskelig for Forsvaret å påvirke. Det er mulig å gjøre det enklere å håndtere for organisasjonen og personellet ved å legge til rette for de ansatte og deres familie. Videre forskning bør blant annet studere betydningen av familie og barn for personellets mobilitet, hvor behovet for lokal bosetting er størst, hvordan monetære insentiver påvirker atferd, og betydningen av flytting og pendling for forsvarssektorens klimaavtrykk.