Hva skjuler Ukraina-konflikten?

Kunne Ukraina-krisen vært unngått?

Ifølge professor Stephen Walt ved Harvard universitetet kunne Ukraina-krisen lett vært unngått. Hadde Natos ledere på slutten av 1990-tallet utviklet politikk i tråd med en realpolitisk tilnærming, og ikke en liberal, idealistisk overmotsstrategi, hadde Ukraina i dag vært i en mye bedre sikkerhetssituasjon. Sannsynligvis hadde Ukraina fremdeles hatt kontroll over Krim-halvøya, ifølge Walt.

Artikkelen Liberal Illusions Caused the Ukraine Crisis er nylig publisert i tidsskriftet Foreign Policy. Artikkelens resonnementer er svært nær hans professorkollega John Mearsheimer som allerede i 2014 publiserte artikkelen  Why the Ukraina Crisis is the West’s Fault i Foreign Affairs.

Resonnementet i begge artiklene er at det internasjonale systemet er anarkisk og at den eneste måten stater kan overleve på, er å søke sikkerhet for seg selv gjennom militær avskrekking. Stater befinner seg derfor i et konstant sikkerhetsdilemma, noe som legger klare føringer for staters atferd.

Poenget til Walt og andre realpolitisk skolerte forskere er at uansett hvor ubehagelig det kan være, må USA og dets allierte erkjenne at Ukrainas geopolitiske tilpasning er en viktig interesse for Russland. Walt understreker at dette er noe stormakter alltid er villig til å forsvare.

Dette har ingen sammenheng med at president Vladimir Putin er en hensynsløs autokrat med en nostalgisk forkjærlighet for Sovjetunionen. Walt forklarer derfor at stormakter aldri er likegyldige til nabostatenes sikkerhets- og forsvarspolitiske disposisjoner. Følgelig ville Russland vært svært opptatt av Ukrainas utenrikspolitiske orientering og innretting selv om Russland hadde hatt et annet styresett.

Er en ny sikkerhetspolitisk orden mulig?

Europa trenger derfor en ny sikkerhetspolitisk orden, men med stadige konfrontasjoner og historisk lav tillit mellom partene, er det mye som tyder på at det ikke er mulig på nåværende tidspunkt. I så fall må en bygge på det utgangspunktet som finnes.

En slik orden består av et sett med institusjoner, regler og normer for hvordan stater skal opptre overfor hverandre. I tillegg må en slik orden balansere mellom ulike hensyn. Det er først og fremst de maktpolitiske realitetene en realpolitisk tilnærming legger vekt på.  

Problemet med den realpolitiske tilnærmingen at den ofte ikke er «realistisk nok». Den tar ikke for seg staters samarbeidsbehov der normer og nasjonale sikkerhetsidentiteter kan forme staters utenrikspolitikk. Det er særlig tilfellet i Europa der europeiske stater gjennom EU-systemet har delegert makt og myndighet til overnasjonale institusjoner som handler på medlemmenes vegne.

Vi skal derfor være forsiktig med å hevde at en slik realpolitisk tilnærming har allmenn gyldighet og at de konklusjoner de trekker nødvendigvis har stor forklaringskraft. Likevel må en slik orden balansere mellom maktpolitiske realiteter og noen grunnleggende prinsipper for hvordan stater skal forholde seg til hverandre på. De to neste perspektivene har en liberal tilnærming, mens især det siste også er svært så normativt orientert.

Sikkerhet basert på Helsingfors-avtalen fra 1975?

Dette må være utgangspunktet når vi skal vurdere situasjonen mellom øst og vest i Europa i dag. Situasjonen vi nå er i er åpenbart den alvorligste mellom Russland og Vesten siden Den kalde krigens slutt.

Dette er da også en av konklusjonene i Ivo H. Daalders og James M. Goldgeiers artikkel Europe Strong and Safe som nylig er publisert i tidsskriftet Foreign Affairs. De tilhører begge en mer liberal tilnærming til internasjonal politikk.

Ifølge artikkelforfatterne skal altså den russiske presidenten ha oss til å tro at problemene i dag skyldes Natos Bucuresti-toppmøte i april 2008. Her lovte Nato at Georgia og Ukraina en dag ville bli invitert til medlemskap.

De ville derimot ikke sette noen konkret dato for når et eventuelt medlemskap blir aktuelt. De to forfatterne hevder at Bucuresti-vedtaket virket ødeleggende både for de to landene, for Nato og for Natos relasjoner med Russland.

Artikkelforfatterne tar til orde for at den sikkerhetspolitiske ordenen som ble etablert med Helsingfors-avtalen i 1975 og serien med senere avtaler, på nytt må danne grunnlaget for en slik ny orden. Ivo H. Daalder er tidligere amerikansk Nato-ambassadør og han målbærer selvsagt amerikanske synspunkter som ikke skiller seg vesentlig fra øvrige Nato-alliertes syn.

Artikkelen inneholder en kraftfull kritikk av Russland og landets målsettinger. Russland får skylden for at vi har havnet i denne situasjonen, men forfatterne påpeker at også USA må tåle kritikk for at landet har trukket seg fra avtaler, som anti-missil avtalen (ABM) i 2002. I tråd med en slik liberal tilnærming vektlegger de betydningen av Russlands autokratiske styresett.

Et viktig mål for russerne er ifølge forfatterne å forhindre at Ukraina blir et demokrati som bidrar til å utfordre Russlands stadig mer autoritære regime. Så kan vi selvfølgelig diskutere rimeligheten i deres utsagn om at det Russland i dag ønsker er dominans over Sentral- og Øst-Europa på samme måte som det Sovjetunionen i sin tid hadde.

Applebaums normative tilnærming

Et tredje og langt mer normativt perspektiv er Anne Applebaums analyse som har tittelen The U.S. Is Naive About Russia. Ukraine Can’t Afford to Be og publisert i The Atlantic. Applebaum er en amerikansk historiker og journalist som har skrevet mye om kommunismen og statusen til sivilsamfunnene i Øst- og Sentral-Europa.

Også hun målbærer synspunkter som så og si er identiske med Daalder og Goldgeier. Hun understreker at Russland frykter et fritt og demokratisk Ukraina fordi det kan inspirere til regimeendring i Russland. Hun kritiserer samtidig USA for å ha vært naive i forholdet til Russland, spesielt etter begivenhetene i 2014.

USA har sett bort i fra at det russerne ønsker er å bryte ned det vestlige samarbeidet og samholdet. Det betyr å bryte opp Nato, EU og å få amerikanerne ut av Europa. USA burde derfor ha startet å forsyne ukrainerne med våpen for lenge siden. Avskrekking virker sier hun.

Samtidig skal en vokte seg vel for synspunkter som at «Yet Russia insists on declaring that it fears NATO, a defensive alliance that mostly still exists, in 2022, because so many Europeans fear Russia”.

Siden Nato i mange år hadde internasjonale operasjoner som sin primære oppgave, er det misvisende å betrakte alliansen som «defensiv». Særlig ettersom flere av disse operasjonene hadde mer enn bare et tvilsomt folkerettslig grunnlag.

Utvidelsene av Nato er, sett i ettertid, heller ikke uproblematisk når en skal forklare hvorfor situasjonen har blitt slik den nå er i europeisk sikkerhetspolitikk.

Sentral forskning ved FFI

I en tid som er mer omskiftbar enn noensinne siden avslutningen av Den kalde krigen, er det vesentlig at FFI gir forskningsbasert kunnskap og forståelse om det som skjer i Ukraina og i europeisk sikkerhetspolitikk.

Det finnes flere forskningsmiljøer ved FFI som er sentrale her, både innen russisk militær strategi og beslutningstaking og globale trender og militære operasjoner.

I det pågående Russland-prosjektet ser forskerne på hvordan Russland kan tenkes å bruke sine militære maktmidler, og hvordan landet fatter beslutninger om militær maktbruk. IGlobale trender prosjektet har FFI blant annet studert den framtidige utviklingen hos seks aktører og i fem regioner av særlig relevans for Norge i framtiden.

Begge prosjekter gir mer bakgrunn for forstå dagens utviklingstrekk. Samtidig bidrar denne forskningen til at FFI oppfyller sitt samfunnsoppdrag. Det er å gi instituttet grunnleggende forskningsbasert sikkerhetspolitisk kunnskap som danner basisen for norsk forsvarsplanlegging.