Går det mot krig i Ukraina?

Nå ser vi på ny en styrkeoppbygging, og sjefen for Ukrainas militære etterretning, general Kyrylo Budanov, anslår at over 90,000 soldater forbereder et angrep innen slutten av februar. Mistankene støttes av amerikansk etterretning som advarer om muligheten for anslag fra henholdsvis russisk og hviterussisk side, og fra den annekterte Krimhalvøya.

Flere forhold kan forklare denne siste opptrappingen fra russisk side. Etter at Volodymyr Zelenskyj ble valgt til ukrainsk president i 2019, hadde Russland noen svake forhåpninger om at han ville være mer ettergivende enn sin forgjenger. Disse forhåpningene forsvant i løpet av sommeren i år. I tillegg har Tyskland og Frankrike blitt mer eksplisitte i sin omtale av Russland som en part i konflikten. Russland vil at flest mulig later som om dette er en rent innenrikspolitisk konflikt i Ukraina, selv om alle vet at det ikke er det. Til slutt har også nytt militært utstyr fra utlandet, blant annet våpenbærende droner fra Tyrkia, endret maktbalansen lokalt i Donbas mer i Ukrainas favør.

I tillegg til Ukraina, Tyskland og Frankrike, får også USA og Nato gjennomgå. Disse beskyldes for å nøre oppunder «russlandshysteri» og for å bidra til en «kunstig eskalering» av situasjonen, blant annet på grunn av økende patruljevirksomhet i Svartehavet.

Russisk militæraktivitet langs grensen til Ukraina er urovekkende, særlig siden intensjonen med oppbyggingen ikke er kjent. På en side kan det være en reell forberedelse på invasjon, særlig siden de ansamlingene vi ser nå, ikke følger vanlig russisk øvelsesmønster.

På en annen side kan dette være Russland som er ute og rasler med sabelen og tester grensene for hva de kan tillate seg. Slik holdes ukrainske militære i konstant beredskap, noe som tærer på, både fysisk, psykisk og finansielt i lengden.

Helhetlig tilnærming

Russlands militære kapabiliteter – som har økt betraktelig i styrke og effektivitet de siste ti årene – brukes i økt grad til å oppnå politiske mål.

Enn så lenge har økt militært press gitt Putin politiske gevinster, som i vår, da han fikk i stand et bilateralt møte med USAs president Joe Biden. Dette ser vi gjenta seg i denne runden, hvor en rekke russiske medier melder om et mulig andre møte mellom presidentene.

Utenriksminister Sergej Lavrov har bekreftet at Ukraina i så fall vil være på agendaen. For russisk selvbilde som stormakt er slike møter viktige etter tiår med en ufortjent, i russiske øyne, status som juniorpartner på den internasjonale arena.

I tillegg vektlegges forsøk på å påvirke via teknologiske nyvinninger, fra cyberangrep for å hente ut sensitiv informasjon, til splitt og hersk-taktikker og spredning av desinformasjon via sosiale medier. Dette kan også ses i sammenheng med kognitive kampanjer i bredere forstand, som har som mål å endre folks og beslutningstageres meninger i en russlandsvennlig retning.

Gjerne uten at de er klar over det selv.

Siden den russiske ledelsen i en årrekke mener seg utsatt for det samme fra Vesten, så ser de ingen særlig grunn til å legge bånd på seg i denne virkemiddelbruken.

Hvorvidt Russland lykkes i dette, er omstridt, særlig fordi effekten kan være vanskelig å måle. Men det som er sikkert, er at de kontinuerlig forsøker, og i økende grad har holdt vestlige land på tå hev i det som kan omtales som en konfrontasjon i informasjonsdomenet. Dette ser vi særlig i Ukraina, hvor presset, av historiske og andre årsaker, er ekstra høyt.

Spesiell plass i historien

Fra russisk hold legges det nå mye krefter inn i å styrke fortellingen om Ukraina som historisk rettmessig russisk. Bare i år har både president Vladimir Putin og tidligere president, nå nestleder i det russiske sikkerhetsrådet, Dmitrij Medvedjev, forsterket den aggressive tonen overfor nabolandet gjennom ulike skriv.

Ukraina beskrives som tilhørende russisk interessesfære, historisk og kulturelt, og ukrainske myndigheter er vestlige marionetter som løper USA og Natos ærend.

Dette, i kombinasjon med økt militær tilstedeværelse og en retorisk offensiv, gir med rette grobunn for økt bekymring.

Hva skjer så fremover?

Faktum er at vi ikke vet, og mest sannsynlig gjør ikke Putin det heller. Og slik ønsker de å ha det, for blant annet å kunne utnytte mulighetsrom som usikkerheten åpner.

Ukrainske myndigheter kan ikke, og vil ikke, gi innrømmelser til Russland. Russland på sin side er fast bestemt på å beholde de okkuperte territoriene som gissel, og har allerede utstedt over en halv million russiske pass, og økonomisk bistand. De ønsker å reversere Kievs vestvending og riste i status quo.

En faktisk invasjon vil koste Russland dyrt, både politisk, økonomisk og militært. Ukraina har modernisert og styrket forsvaret sitt betraktelig siden 2014, og vil kjempe med nebb og klør for å holde Russland ute. I tillegg vil det nok være upopulært på hjemmebane med høye dødstall blant russiske soldater. Dette kan virke negativt inn på det forestående presidentvalget i 2024, og vil derfor også være en faktor inn i kalkylen i Moskva.

Med dårlige utsikter for en ny og mindre offensiv ledelse i Russland, ingen fremskritt i Minsk-prosessene og historisk dårlige relasjoner mellom Russland og Vesten, er det lite som tyder på at konflikten roer seg i nærmeste fremtid.

Men det betyr ikke det samme som russisk storoffensiv. Selv om Ukraina og vestlige aktører gjør lurt i å notere seg de røde linjene som skisseres, og forberede seg på dagen Putin eventuelt skulle gi ordre om innmarsj.