Popularitet og krigsretorikk i Russland og Ukraina
I tolkningen av det som nå skjer i Øst-Ukraina er det fare for å overvurdere innenrikspolitiske forhold.
Kronikk
20. april 2021
Analytikere og kommentatorer blir av og til beskyldt for å undervurdere de innenrikspolitiske årsakene til utenrikspolitikk. I tolkningen av det som nå skjer i Øst-Ukraina er imidlertid faren snarere at man overvurderer dem.
Flere har foreslått at den militære opptrappingen i Donbas har med Zelenskyjs og Putins synkende oppslutning på hjemmebane å gjøre. De antar at rasling med sablene vil gjøre presidentene mer populære. Men, tar vi en titt på meningsmålingene så er det ikke mye som tyder på at mannen i gata i de to landene ønsker mer bruk av militærmakt.
Når det gjelder Russland, har mange gått i en annen retning enn ledelsen i Kreml i utenrikspolitikken i flere år. Andelen russere som mente at «å få tilbake stormaktsstatusen slik Sovjetunionen hadde den» burde være Russlands fremste utenrikspolitiske mål, sank i perioden 2014 til 2020 fra 44 prosent til 31 prosent. Enda klarere ble bildet da de spurte ble bedt om å prioritere mellom innenrikspolitiske og utenrikspolitiske mål.
«Respekt i verden», ble i en meningsmåling i september 2020 sett på som mindre viktig enn både høyere levestandard, bedre sosialpolitikk, lavere forsvarsutgifter, økonomisk utvikling og samarbeid med andre land. Den russiske analytikeren Andrei Kortunov forklarte da utviklingen med at generasjonen som husker Sovjetunionen er på vei ut.
I tillegg er det også slik at andelen russere som mener at Vesten og Nato utgjør en fare for Russland gradvis har sunket siden 2008. I januar 2020 lå denne andelen på litt over 50 prosent, mens den tidligere har vært oppe i godt over 60 prosent. Det var riktignok en forbigående økning etter annekteringen av Krim i 2014.
Til sist har Putin heller ingen grunn til å forvente at en eventuell annektering av Donbas vil ha samme effekt på hans popularitet som annekteringen av Krim. I mars 2014 ønsket 48 prosent av russerne at deler av Øst-Ukraina skulle innlemmes i Russland; i mai 2019 hadde denne andelen sunket til 27 prosent.
På ukrainsk side er ikke befolkningen særlig mere offensiv. Til tross for at Ukrainerne regner krigen i øst som det største problemet de har nest etter korrupsjonen, og til tross for at 71 prosent av befolkningen ser på Russland som en aggressor, så viser en undersøkelse fra november i fjor at bare knapt 12 prosent mener man bør gjøre seg klar til å ta territoriene tilbake med makt.
Hele 31 prosent visste ikke hva de skulle mene i dette spørsmålet, 24 prosent mente at en full isolasjon av territoriene var den beste løsningen, og resten var klare for forskjellige kompromissvarianter. Slik sett har heller ikke Zelenskyj noen grunn til å tro at en større militæraksjon vil gjenvinne popularitet.
I tillegg viser flere nylige meningsmålinger at selv om tilliten til Zelenskyj nå er langt lavere enn da han ble valgt, så har den faktisk gått svakt oppover igjen siden begynnelsen av januar. Dette trendskiftet skjedde altså før den tøffere linjen overfor Russland ble lansert.
Gitt at disse meningsmålingene tegner et korrekt bilde av folkemeningen i de to landene, er det sannsynlig at forklaringene på det som nå skjer ligger i utenrikspolitikken heller enn i innenrikspolitikken. President Zelenskyj, i likhet med flere av sine forgjengere, trodde at nettopp han kunne nå inn til russerne.
Da dette viste seg ikke å være tilfelle, endte også han opp med å sette hardt mot hardt. Putin, på sin side, så både den nye politikken i Kyiv og den krassere retorikken fra Washington som urimelige slag i ansiktet. For at ingen skulle finne på å tro at Donbas-konflikten kan løses uten å ta hensyn til russiske interesser, valgte han å sette foten ned.