Violence against civilians - case-studies of perpetrators

Beskyttelse av sivile har blitt en viktig målsetting i moderne militære operasjoner. Gjennom casestudier av voldsaktører som angriper sivile gir denne rapporten et innblikk i hvilke målsetninger voldsaktørene forsøker å oppnå gjennom angrep på sivile, og hva de behøver av kapabiliteter for å nå disse målsetningene. Det å forstå voldsaktøren er utgangspunktet for å kunne vurdere nytteverdien av militær makt og hvordan makt best kan anvendes når målet er å beskytte sivile. En rapport som utgis parallelt med denne2 , har utviklet syv typer scenarioer der vold mot sivile finner sted. Med utgangspunkt i fire av disse scenariokategoriene fra parallellrapporten blir det her presentert seks tidsaktuelle casestudier. Disse casestudiene illustrerer hvordan ulike strategier stiller ulike krav til hvilke evner en voldsaktør som angriper sivile må ha for å lykkes. En voldsaktørs rasjonale for bruk av vold mot sivile blir beskrevet som hans strategi (strategy). De praktiske evner som aktøren trenger for å lykkes beskrives som kapabiliteter (capabilities). Disse kapabilitetene er planlegging (advance planning), koordinering (top-down coordination), tvetydighet (ambiguity), bevegelsesfrihet (freedom of movement), og relevante militære enheter og våpen (relevant military units and weaponry). De seks casestudiene er The Lord’s Resistance Army som opererer i Sentral-Afrika, Taliban i Afghanistan, Al-Shabaab i Somalia, Lou Nuer– Murle konflikten i Sør-Sudan, opprøret i Libya, og borgerkrigen i Syria. Rapporten illustrerer at hvilke evner en voldsaktør behøver for å angripe sivile avhenger av hvilken rolle vold mot sivile spiller i aktørens helhetlige strategi. Jo viktigere og mer sentral volden mot sivile er for strategien, jo større antall kapabiliteter vil aktøren generelt behøve for å kunne angripe sivile. Ulike strategier krever også ulike midler. For eksempel vil et regime som prøver å avskrekke sivilbefolkningen fra å samarbeide med opprørere, ha behov for flere ulike kapabiliteter enn det en opprørsbevegelse som forsøker å undergrave statens legitimitet behøver. For en militær planlegger er distinksjonen mellom de kapasiteter en aktør trenger for å angripe sivile kontra en annen militær organisasjon viktig da man kan tenkes å få oppdrag der hovedmålet er beskyttelse av sivile, ikke bekjempelse av en aktør. Rapporten viser også at overgriperne kan mislykkes fordi de feilberegner hvilke midler som kreves for at de skal lykkes med sin strategi. Vellykket beskyttelse anses ofte som et resultat av effektive militære operasjoner, men en reduksjon i volden kan også være et resultat av at aktøren som angriper sivile ikke har de nødvendige kapabilitetene.