Utviklingen av droner og EUs søken etter strategisk autonomi

EUs rolle som sikkerhetspolitisk aktør får økende politisk oppmerksomhet. Den britiske beslutningen om å tre ut av EU og USAs sviktende internasjonale ledervilje vil endre grunnlaget for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet. Økt sikkerhetspolitisk autonomi blir nå påtvunget europeerne fra amerikansk side. USA betrakter Kina som en økende sikkerhetspolitisk utfordring. Skal en slik autonomi bli utviklet, krever dette at de europeiske medlemsstatene i EU og Nato blir i stand til å rette opp viktige kapabilitetsmangler i europeisk forsvar. Formålet med rapporten er å undersøke hvilke drivkrefter som påvirker utviklingen av militære droner og å studere sammenhengene mellom utviklingen av slike kapasiteter og europeisk strategisk autonomi. I EU-sammenheng blir droner som oftest omtalt som Remotely Piloted Aircraft Systems (RPAS). Rapporten understreker i særlig grad at en europeisk RPAS-kapasitet må være ett av flere tiltak for å avhjelpe kritiske mangler i europeisk forsvar. Rapporten identifiserer to drivkrefter bak utviklingen av en europeisk RPAS-kapasitet: de kapabilitetsfremmende og de teknologifremmende drivkreftene.

Å identifisere disse drivkreftene og å si noe om hvilke av disse kreftene som har størst innvirkning på utviklingen av en europeisk RPAS-kapasitet, vil kunne gi oss et bedre grunnlag for å forstå utviklingen av strategisk autonomi for EU. Gjennom å studere utviklingen av en europeisk RPAS-kapasitet bidrar denne rapporten med en ytterligere operasjonalisering av begrepet strategisk autonomi. Dette er det viktigste bidraget rapporten har til forskningsfronten på området. Rapporten finner at de kapabilitetsfremmende drivkreftene har størst innvirkning på utviklingen av en europeisk RPAS-kapasitet. Den kapabilitetsdrevne drivkraften vektlegger behovet for å håndtere europeiske kapabilitetsmangler og sikkerhetsbehov. Den teknologifremmende drivkraften er på sin side opptatt av USAs bekymring for den globale teknologispredningen. Dette vil innebære økt amerikansk behov for å videreutvikle teknologibasen slik at man blir i stand til å opprettholde evnen til global maktprojeksjon. Rapporten omtaler derfor hvilke virkninger den kapabilitetsfremmende drivkraften har for EUs strategiske autonomi og hvilke virkninger det vil ha for det forsvarsteknologiske gapet som eksisterer mellom USA og Europa. En europeisk RPAS-kapasitet vil ikke i vesentlig grad bidra til å lukke det teknologiske gapet mellom USA og Europa. Samtidig understreker rapporten at det er klare sammenhenger mellom sikkerhetspolitiske strategier og innovasjonsstrategier knyttet til utviklingen av ny teknologi.

Dette kommer til uttrykk i de tre dimensjonene ved innfasingen av en europeisk RPAS-kapasitet: den strategiske, den teknologiske og den etiske dimensjonen. Den strategiske dimensjonen vektlegger Europas særegne sikkerhetsutfordringer noe som gir seg utslag i økt etterspørsel etter RPAS for maritim overvåkning med kapasitet til å operere i kystnære områder. Den nye sikkerhetspolitiske situasjonen i Europa vil påvirke den teknologiske dimensjonen. Dette kan gi seg utslag i nye samarbeidsformer for europeisk forsvar, for eksempel permanent strukturert samarbeid og satsing på systemer som kan opptre autonomt. Det sistnevnte reiser en hel rekke etiske utfordringer som vil påvirke synet på EU som sikkerhetspolitisk aktør.