Ula-klassens enkeltstråle ekkolodd - strålebredde og posisjonsbestemmelse

Ula-klassen gjennomgår for tiden en omfattende oppdatering i FLOs prosjekt P6345. Blant systemene som skal skiftes ut er plottebordet og tørrdelen til enkeltstråleekkoloddet. Anskaffelsene støttes av FFIs prosjekt 1305 ”TEKULA - Støtte til oppdatering av kampsystem Ula-klassen”, som blant annet har undersøkt effekten armer mellom sensorene har for navigasjon. I dette arbeidet ble det klart at strålebredden kunne være et større problem enn plasseringen av ekkoloddet, spesielt siden ekkoloddet kan brukes til posisjonsbestemmelse. Denne rapporten dokumenterer disse resultatene. Dagens enkeltstråleekkolodd på Ula-klassen har en svært bred stråle, opptil 10 grader langskips og 20 grader tverrskips. Loddet beregner dybde ut fra starten av ekkoet, det vil si korteste avstand til bunn. Loddet brukes både for å ivareta sikkerhet (avstand til bunn) og til posisjonsbestemmelse, ved å sammenligne målte dybder med kartdybder. Denne typen posisjonsbestemmelse kan få problemer fordi loddets målte dybde ikke er tatt rett under skipet, men fra nærmeste punkt i strålens treffområde. Problemene består i at posisjonen kan bli feil, med opp til 175 meter ved maksimum rekkevidde, og at det ikke alltid er mulig å få til et konsistent posisjonsestimat selv om kotene har et mønster som skulle kunne gjenkjennes. Loggede data fra ekkoloddet viser eksempel på begge disse problemtypene. Det nye navigasjonssystemet på Ula-klassen gir navigatøren mulighet for å sette et standardavvik på denne typen posisjoner, dette standardavviket bør settes slik at det dekker treffområdet for ekkoloddet. Ettersom strålebredden i meter blir mindre jo kortere avstand man måler over, bør man legge mer vekt på grunne målinger enn på dype. På grunn av strålebredden vil ekkoloddet i liten grad kunne brukes i et automatisk terrengkorrelasjonssystem av den typen man har på HUGIN AUVene. Ula-klassen har også en kartleggingssonar og en mineunngåelsessonar, som begge måler bunndybde med smale stråler. Dersom bunndybde og taktisk situasjon tillater det, bør man bruke en av disse framfor enkeltstråleekkoloddet. Tørrdelen av ekkoloddet skal skiftes ut. Dersom signalet inn til denne gjør det mulig, kan man vurdere å innføre en funksjon for å få ut gjennomsnittsdybden i stedet for, eller i tillegg til, minste dybde. Dersom det ikke er mulig, kan det være på sin plass å vurdere utskifting av transducerne for å få smalere strålebredde. For begge alternativene må en selvsagt gjøre en kost/nytte vurdering, som også tar hensyn til loddets primæroppgave: Å sørge for at ubåten ikke går utilsiktet i bunn.