(U) Sikkerheitspolitisk krise, nasjonal kriseleiing og sivilmilitært samarbeid (sladdet utgave)

Rapporten er ein del av BAS6-prosjektet og omhandlar nasjonal kriseleiing og sivilmilitært samarbeid. Vi har utvikla ein bakgrunnshistorie og eit sett vignettar som beskriv ulike situasjonar og utfordringar som kan oppstå dersom eit avgrensa militært angrep på Noreg skulle skje. Forsvarsstudien 2007 "Strategisk overfall" er brukt som utgangspunkt. Vi har som eit ledd i analysen utvikla ein kognitiv modell om nasjonal krisehandtering og sivilmilitært samarbeid som vi har fått tilbakemelding på frå både byråkratar og militære. I etterkant av arbeidsseminaret har vi gjennomført suppleringsintervju med fleire aktørar. Rapporten er også presentert for og drøfta på møte i Sentralt Totalforsvarsforum 19.april 2010. Resultatet av dette arbeidet er dokumentert i denne rapporten. Vår første hypotese "Forskarar, byråkratar og offiserar har same oppfatning av situasjonen" er testa og funne ikkje sann. Forskarar, byråkratar og offiserar har ikkje den same oppfatninga av kva som er dei viktigaste oppgåvene, ressursane og områda for sivilmilitært samarbeid. Mange oppfatningar har likevel fellestrekk. Forsvaret og forskarane er oppgåvefokusert i forhold til dei rollene dei er tiltenkt å ha i situasjonar som veks fram frå vignettane, medan dei sivile myndigheitene er opptekne av samordning, internasjonalt diplomati og krisekommunikasjon. I ein reell krisesituasjon vil desse gruppene vere ressurspersonar og bidra med sin kompetanse inn i krisehandteringa. Maktforholdet mellom ulike kompetansegrupper kan virke inn på situasjonsbiletet og avgjerslene som vert tekne, og også tilgang til kommunikasjonssystem. Vår andre hypotese er: "Det er signifikante avvik mellom behova for sivile og militære ressursar og kva som vil vere tilgjengelig i ein nasjonal krisesituasjon der Noreg vert utsett for eit avgrensa militært angrep". Denne hypotesen er bekrefta og dermed sann. Vi har avdekka følgjande viktige avvik: Ansvarsforholdet mellom ulike sivile offentlege organ er uklart, særleg gjeld dette i overgangsfasen mellom fred og krig. Det er identifisert eit avvik mellom behov for sivilmilitær samordning og faktisk samordning. For å få til dette er det naudsynt å etablere nye kontaktar. Sjølv om det eksisterar oppdaterte nasjonale kriseplanar er desse ikkje alltid kjende i departementa og heller ikkje øvd. Forsvaret har eit stort behov for sivile varer og tenester, men sidan det er ingen som etterspør beredskap som produkt, har sivile avtalar og beredskapsordningar ikkje vore prioritert. I ein krig vil Forsyningslova, militær rekvisisjonslov og anna beredskapslovgiving tre i kraft og Forsvaret vil kunne rekvirere nødvendige ressursar. Forsvaret har trass i dette ein utfordring i oppbyggingsfasa til ein krigssituasjon der dei er avhengige av støtte og ressursar frå det sivile samfunnet. Det sivile samfunnet vil etterspørje informasjons- og sikkerheitstenester frå Forsvaret, informasjon om sikre transportruter, informasjon om stad og tid for varelevering til Forsvaret og nøkkelpunktssikring. Men, har Forsvaret nok ressursar?