Tyske reaksjoner på Ukraina-krigen: en ny kraft for transatlantisk samarbeid?

Det russiske angrepet på Ukraina 24. februar 2022 er ikke bare et angrep på landets territoriale integritet og 44 millioner innbyggere. Angrepet er også et angrep på den europeiske og transatlantiske sikkerhetsordenen som ble utviklet i årene etter den kalde krigen (Knutsen, 2022, s. 165). Dette er en orden som er kjennetegnet av kollektive løsninger for håndteringen av felles utfordringer. Den har et grunnlag i europeisk integrasjon og et transatlantisk sikkerhetsfellesskap som sikrer USA politisk og militær tilstedeværelse i Europa (Adler & Barnett, 1998; Deutsch, 2014; Howorth, 2014). Et sammenfall i normer for hvordan stater skal samhandle med hverandre, en stor grad av politisk og økonomisk gjensidig avhengighet, overnasjonal styring og et selvsagt fravær av militærmakt som løsning av mellomstatlige konflikter, er sentrale elementer i denne sikkerhetsordenen. Målet er å skape et fravær av sikkerhetsdilemmaer og maktbalansedynamikker forbundet med et internasjonalt system uten en overordnet myndighet (Booth & Wheeler, 2007; Tang, 2009). Russlands angrep utgjør dermed et historisk vendepunkt (Zeitenwende) i tysk og europeisk sikkerhetspolitikk slik Tysklands forbundskansler Olaf Scholz formulerte det i sin tale til Forbundsdagen 27. februar 2022 (Scholz, 2022). I dette kapittelet argumenterer jeg for at krigen ikke bare bidrar til et historisk vendepunkt i tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk, men at den også danner en ny basis for forholdet mellom Den nordatlantiske traktatorganisasjonen (NATO) og Den europeiske union (EU). Med krigen blir dermed et nytt grunnlag for det transatlantiske sikkerhetsfellesskapet etablert. Kapittelet viser sammenhengene mellom endringene i tysk sikkerhets- og forsvarspolitikk og forholdet mellom de to institusjonene. Det er selvsagt vanskelig å predikere utfallet, ikke minst fordi ingen vet når krigen blir avsluttet, og på hvilke betingelser. Likevel er det mulig å identifisere noen trender som peker i retning av et nytt fundament for et slikt framtidig sikkerhetsfellesskap. I et nytt transatlantisk sikkerhetsfelleskap må de europeiske allierte ta et større ansvar for egen sikkerhet. Dette skjer med basis i en forsterket europeisk integrasjonsprosess, men likevel med utgangspunkt i NATO. Tyskland vil spille en særstilling i dette fellesskapet fordi landet om noen år vil ha blant verdens fem største forsvarsbudsjetter med langt mer militær evne enn det som er tilfellet i dag (Marksteiner, 2022). Det betyr ikke at Tyskland forlater sin multilaterale tilnærming, men at landet tar en lederrolle i utformingen av europeisk sikkerhetspolitikk (Solomon, 2022). Dette er grunnlaget for å analysere sammenhengene mellom utviklingen i tysk utenriks- og sikkerhetspolitikk og forholdet mellom de to institusjonene. Tyskland vil fremdeles definere sine interesser innenfor bredere europeiske og atlantiske rammer der USA er den viktigste militære allierte. Finsk og svensk tilslutning til NATO og dansk tilslutning til EUs sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeid bidrar til å forsterke mulighetene for et tettere samarbeid mellom EU og NATO. Mot dette bakteppet legges kapittelet opp på følgende måte. Først diskuterer jeg endringene i tysk sikkerhets- og forsvarspolitikk med utgangspunkt i Scholz’ tale til Forbundsdagen i februar 2022. Deretter analyserer jeg grunnlaget for forholdet mellom EU og NATO med utgangspunkt i EUs strategiske kompass (EU, 2022) som ble vedtatt i mars 2022, og NATOs strategiske konsept som ble vedtatt på toppmøtet i Madrid i juni 2022 (NATO, 2022). Til slutt diskuterer jeg grunnlaget for det nye sikkerhetsfellesskapet med vekt på sammenhengene mellom det tyske vendepunktet og forholdet mellom EU og NATO.