Trender i militære operasjoner

Alle som har fulgt utviklingen av vestlige militære styrker de siste tre tiårene har vært vitner til en stadig reduksjon i deres størrelse og en tydelig satsing på omfattende teknologiske løsninger. Trenden har vært avstandsbekjempelse foran evnen til å ta og holde terreng. Operasjon Desert Storm i 1991 bar det første budet om at nye teknologiske løsninger ga muligheter man ikke hadde hatt tidligere. Luftoperasjonen mot Serbia og Kosovo i 1999, samt de innledende faser av krigene i Afghanistan i 2001 og Irak i 2003 viste at motstanderen kunne slås på avstand og med minimal risiko for egne styrker. Konklusjonen var at teknologi ikke bare kunne erstatte volum, den ga i tillegg inntrykk av forutsigbarhet og reduserte egne tap i så stor grad at terskelen for å gå til krig ble vesentlig lavere. I denne rapporten peker vi på at pendelen ser ut til å ha snudd. De to pågående stabiliseringsoperasjonene i Irak og Afghanistan er først og fremst personellintensive. Teknologi er fortsatt viktig, men ikke lenger et mål i seg selv. Kansellering av US Armys ambisiøse Furure Combat System sommeren 2009 var et tydelig tegn på dette. Senere har utgivelse av US Armys nye Capstone Concept og det amerikanske forsvarsdepartementets nye forsvarsstudie, Quadrennial Defense Review 2010, pekt i samme retning. En gryende amerikansk debatt om verneplikt er også en del av dette bildet. Samtidig med at de teknologiske mulighetene økte utover på 1990-tallet, ble det utviklet militærteoretiske konsepter som skulle sette teknologien i kontekst. Nettverksentrisk krigføring og effektbaserte operasjoner har vært de to mest sentrale teoriene. Rapporten går inn på det teoretiske grunnlaget for begge konseptene og gjør rede for noe av den kritikken som er reist mot dem. Begge kapitlene oppsummeres med en kort vurdering av konseptene i norsk kontekst. Hybride trusler og hybrid krigføring er begreper som hyppig tas i bruk for å beskrive de nye utfordringene vi må ta inn over oss. Rapporten går inn på hva en hybrid trussel er og viser at dette ikke representerer noe dramatisk nytt. Kort fortalt har motstanderen tilpasset seg Vestens måte å drive krig på. Ikke uventet handler det om å unngå våre sterke sider, men også om at vår egen teknologi kan brukes mot oss når motstanderen får tilgang på denne. Slik sett er utfordringen ikke først og fremst å utvikle et vestlig svar på hybride trusler, men at en hybrid motstander gjør det vanskelig å prioritere. Både godt trente og fleksible styrker, og robust volum og god egenbeskyttelse er helt nødvendig mot denne typen motstandere. Rapporten peker også på en debatt omkring Vestens manglende evne til å skape sammenheng mellom taktikk og strategi. Innføringen av det operasjonelle nivå skulle bidra til å omsette strategiske målsetninger i taktisk utførelse, samt at taktiske seire skulle utnyttes til strategisk måloppnåelse, men har også bidratt til å isolere strategien fra politikken. Vestlige militære operasjoner de siste 30 år kan riktignok vise til spektakulære taktiske resultater, men i langt mindre grad til varige strategiske resultater i tråd med de opprinnelige målsettingene.