Teknologisk innovasjon med fart og retning i spesialstyrkene - en antroplogisk studie

Det tok et halvt år fra de norske spesialstyrkene startet utviklingen av prototypen til FACNAV-systemet (Forward Air Control and Navigation) til det ble brukt skarpt i utenlandsoperasjoner. I tillegg hadde de tatt frem disse teknologiske løsningene for det som i forsvarssammenheng kan klassifiseres som lavbudsjett.

Denne historien fanget vår interesse: Hva hadde de gjort, hvorfor hadde de gjort det, og hvordan hadde de gått frem i praksis? Små prosjekter er ofte ”under radaren”, derfor er det enklere å få ting igjennom. Dette har alltid eksistert og fungert, men det har vært lite dokumentert og analysert i Forsvaret. Historien var viktig nok til at den burde beskrives og analyseres, mente vi. Var det deler av denne prosessen andre teknologiutviklingsprosesser kunne lære av? Var det noe i denne prosessen andre deler av Forsvaret kunne lære av ut over det rent teknologiske? Kunne det være nyttig for spesialstyrkene (SOF-miljøene) å sette sin egen praksis i relieff?

Nye konsepter og teknologiske løsninger kommer av at noen personer tenker annerledes. Det hjelper ikke å være annerledestenkende, om gode ideer ikke blir fremelsket og ivaretatt av organisasjonen. Vi startet med å fokusere på individene, vi lyttet til deres historier og deres erfaringer. Deretter analyserte vi dette innenfor den kulturelle konteksten – avdelingene og Forsvaret som organisasjon. Det var flere faktorer som fremsto som viktige i prosessene. På individnivå var det noen ildsjeler som hadde dratt prosessene, de var superbrukere med lang og bred erfaring, og de hadde vært med i prosessen helt fra starten. De var både lidenskapelige og innbitte i å løse oppdraget, og oppdraget var her definert som nye teknologiske og konseptuelle løsninger i luft-til-bakke operasjoner. Denne kjernegruppen hadde tverrfaglig, komplementær kompetanse. Utviklingen var brukerstyrt og bottom-up-drevet. De hadde fart og retning, og var fleksible, innovative og eklektiske, det vil si de har brukt eksisterende teknologi på nye måter og utviklet nytt der det trengtes.

Det var et tett samarbeid mellom brukere og utviklere, og de fikk arbeidsro. På organisasjonsnivå hadde de ledere som var villige til å ta risiko på mange ulike felt. Utviklings-prosjektet har hatt støtte og ryggdekning av ledere og sentrale personer på alle nivå i den militære, hierarkiske strukturen – fra avdelingssjefer og helt opp til forsvarssjefen. I tillegg gir SOF-miljøene gir rom for kreativitet, fleksibilitet og innovasjon. Under feltarbeidet til denne rapporten, hørte vi fra alle vi snakket med, på alle nivå i Forsvaret: ”Her har de ikke fulgt Boka”. Med boka mente de: ”Sånn som vi skal gjøre det her i Forsvaret”. Rådende praksis og normer for hvordan ting skal og bør gjøres, kan i noen tilfeller synes som om de står i kontrast til det som anses som beste praksiser i andre teknologiutviklingsprosjekter.

Hvis det er slik at kulturen ikke fremmer kreativitet og nytenking, har Forsvaret en reell utfordring med å løse den kompleksitet som dagens militære operasjoner fordrer. Derfor kan det være nyttig å diskutere sine egne praksiser og regelverk, i lys av de mål og visjoner organisasjonen har, og med organisasjonskultur som kontekst.