Skremmende tall? : realismen i det russiske våpenprogrammet GPV-2020
Om publikasjonen
Rapportnummer
2012/00356
ISBN
9788246421209
Format
PDF-dokument
Størrelse
1.3 MB
Språk
Norsk
Russland planlegger å skifte ut størsteparten av den militære materiell- og utstyrsparken innen 2020. I alt skal det settes av om lag 3 500 milliarder norske kroner til formålet. Hvis planene finansieres og materialiseres, vil den russiske forsvarsevnen kunne styrkes betydelig i løpet av den inneværende tiårsperioden. Landets styrker vil trolig bli mindre i volum, men de nye våpensystemer antas å ha større rekkevidde, presisjon og slagkraft enn de systemene de erstatter. Av anskaffelsesplanene fremgår det at opprettholdelse av den kjernefysiske evnen fortsatt er Russlands førsteprioritet. Det legges imidlertid også opp til en betydelig satsning på blant annet kontroll- og kommunikasjonssystemer, marinen og luftforsvaret.
Denne rapporten drøfter hvorvidt de russiske anskaffelsesplanene, nedfelt i det statlige våpenprogrammet GPV-2020, er realiserbare. Hovedvekten er lagt på Russlands økonomiske bæreevne. Rapporten konkluderer med at Russland sannsynligvis vil kunne klare å allokere det planlagte beløpet til våpenprogrammet, men det forutsetter både sterk politisk vilje til å satse på forsvar og fortsatt økonomisk vekst. Gitt de nåværende vekstforventningene må andelen av bruttonasjonalproduktet som går til forsvarssektoren trolig økes fra dagens 2,9 prosent til et sted mellom 3,4 og 5,6 prosent samtidig som det kuttes i øvrige forsvarsutgifter.
Selv om våpenprogrammet skulle bli fullfinansiert, vil det russiske forsvaret trolig likevel bli tilført mindre materiell enn planene tilsier. Dette bunner blant annet i betydelig svinn som følge av omfattende korrupsjon, utilstrekkelig produksjonskapasitet og teknologisk nivå i den russiske forsvarsindustrien samt at det i de russiske beregningene antakeligvis benyttes for lave estimater for enhetskostnadsveksten på forsvarsmateriellet. En delvis gjennomføring av planene i våpenprogrammet vil imidlertid fortsatt kunne bety en opprettholdelse av Russlands kjernefysiske evne og ikke minst et betydelig løft for de konvensjonelle styrkene som knapt er blitt tilført noe nytt materiell etter Sovjetunionens sammenbrudd.