Russlands militære intervensjon i Syria - bakgrunn, gjennomføring og konsekvenser

Russlands intervensjon i Syria, som primært ble gjennomført i perioden fra 30. september 2015 til 15. mars 2016, har vært Russlands første større “out of area”-operasjon siden den sovjetiske invasjonen i Afghanistan i 1979. Intervensjonen i Syria skiller seg grunnleggende fra de russiske intervensjonene i Ukraina i 2014 og Georgia i 2008, eksempelvis når det gjelder operasjonsområdets geografiske beliggenhet og utstrekning, operasjonens folkerettslige begrunnelse og den militære maktbrukens art, intensitet, omfang og varighet. I Syria har russiske land-, sjø- og luftstyrker operert langt hjemmefra, til støtte for og på anmodning fra et sittende regime i et lenge borgerkrigsherjet land. “Hybridkrig”-dimensjonen har vært mindre fremtredende enn den var i Ukraina (Krim og Donbas) i 2014 og i Georgia (Sør-Ossetia og Abkhazia) i 2008. I Syria har Russlands luftmilitære maktmidler i stor grad spilt hovedrollen i operasjonene. I løpet av sitt fem og en halv måned lange engasjement i Syria har russiske luftstyrker gjennomført i størrelsesorden 9000 bombetokt. De russiske styrkene har fått anledning til å prøve ut – og vise frem – mange av sine nye eller nylig moderniserte sensorer og effektorer. Presisjonsvåpen, herunder satellittstyrte flybomber og langtrekkende kryssermissiler utviklet for bruk mot bakkemål (Land Attack Cruise Missiles), er for første gang blitt brukt fra russisk side i en skarp operasjon. Kryssermissilene er dels blitt levert fra luften, av strategiske bombefly som har operert fra russisk territorium, og dels fra sjøen, både av overflatefartøyer i Det kaspiske hav, mer enn 1500 kilometer unna operasjonsteateret, og fra Middelhavet av en konvensjonell ubåt av Kilo-klassen. Operasjonen i Syria er blitt omtalt som “Russia’s first USA-style war”. Selv om det russiske forsvarets operative evne åpenbart er blitt styrket i perioden 2008–2016, skal man vokte seg for å konkludere med at Russland nå er militært på høyde med USA og Nato. Mange av de russiske våpenplattformene er fortsatt mindre avanserte enn vestlige ekvivalenter, og Russland har fortsatt ikke klart å utvikle våpenbærende droner (UCAV-er) og en del andre kapasiteter som blant andre USA har. Russland har fått flere, bedre og mer langtrekkende presisjonsvåpen, og ikke minst flere leveringsplattformer for slike våpen, men det er liten tvil om at eldre, ikke-styrte våpen fortsatt spiller en viktig rolle i det russiske luftoperasjonskonseptet. Størstedelen av ammunisjonen som er blitt brukt under den russiske luftkampanjen i Syria, har bestått av våpen som ikke kan kategoriseres som presisjonsstyrte. Når det gjelder de politiske sidene ved Russlands intervensjon i Syria, synes det rimelig klart at Russland har ønsket å komme seg ut av den utenrikspolitiske og økonomiske isolasjonen som landet har befunnet seg i etter intervensjonen i Ukraina i 2014. Både på vestlig og russisk side erkjennes det at den islamske stat (IS) utgjør en alvorlig trussel mot Europas og Russlands sikkerhet. Russland ønsker å innta en aktiv rolle, ikke bare i Midt-Østen, men også på andre internasjonale arenaer, og gjøre seg til en “uunnværlig” dialogpartner. Denne strategien har Russland også hatt en viss grad av suksess med. Samtidig er det åpenbart at den russiske intervensjonen, og ikke minst nedskytningen av et russisk kampfly på den tyrkisk-syriske grensen 24. november 2015, har bidratt til en markant forverring av Russlands forhold til Tyrkia. Hendelsen har også bidratt til å komplisere Russlands allerede anstrengte forhold til Nato.