Russland og Ukraina – krigsmål, virkemiddelbruk ogmåloppnåelse

Det sikkerhetspolitiske landskapet i Europa er i 2022 blitt endret på dramatisk vis. Russlands fullskala invasjon av Ukraina, som startet den 24. februar, utviklet seg raskt til å bli den største og mest ødeleggende krigen vi har sett i vår verdensdel siden den andre verdenskrig. Titalls tusen mennesker er blitt drept, militære så vel som sivile, og millioner av ukrainere er blitt drevet på flukt. Krigens humanitære, økonomiske og politiske konsekvenser er følbare både innenfor og utenfor Ukrainas grenser og vil trolig være det i lang tid fremover. Hovedtema for dette kapittelet er spørsmålet om hvorvidt og i hvilken grad de krigførende partene har nådd sine politiske mål. Jeg vil innledningsvis dele noen generelle betraktninger om forholdet mellom politiske mål og militære virkemidler i mellomstatlige konflikter. Deretter vil jeg se nærmere på de politiske målene som Russland satte seg forut for invasjonen, og som Vladimir Putin la frem i sin direktesendte tale på russisk TV om morgenen den 24. februar. Jeg vil også komme inn på det ukrainske perspektivet. Sentralt i analysen står spørsmål som disse: Hva ønsket Putin å oppnå med sin «spesialoperasjon» i Ukraina? Hvordan har Russlands politiske mål og militære virkemiddelbruk endret seg etter hvert som tiden har gått? I hvilken grad er de russiske målene blitt nådd, eventuelt skrinlagt? Hvordan har Ukraina definert de politiske målene for sin forsvarskrig? I hvilken grad har disse endret seg underveis i konflikten? Hva er status for Ukrainas måloppnåelse på det nåværende stadiet av konflikten? Og hva er de viktigste faktorene som kan bidra til å forklare krigens forløp så langt? Nedenstående analyse, og konklusjonene som den munner ut i, vil nødvendigvis være beheftet med usikkerhet. Krigen pågår fortsatt, og dens endelige utfall er på ingen måte gitt. Dette tilsier at refleksjonene og konklusjonene i dette kapittelet er å betrakte som «foreløpige»