Russisk våpenutvikling frem mot 2020
Om publikasjonen
Rapportnummer
2008/01957
ISBN
978-82-464-1484-3
Format
PDF-dokument
Størrelse
1.1 MB
Språk
Norsk
Den russiske militærmakten har de siste åtte årene fått tilført betydelig større ressurser enn på 1990-tallet. Det har vært forventet at dette ville resultere i vesentlig nyere og bedre materiell i de militære styrkene, og at det også ville sette fart på den teknologiske utviklingen innen militærindustrien.
Vi forsøker i denne studien å besvare tre spørsmål: i hvilken grad har det foregått modernisering og fornyelse av våpenparken i postsovjetisk tid; hva karakteriserer tilstanden innen russisk militærteknologi i dag; og hva er utsiktene til at Russland klarer å implementere de planene landet i dag har for modernisering av materiell?
Modernisering og oppgradering av våpenparken har i postsovjetisk tid hatt et svært begrenset omfang. Den russiske materiellparken anno 2008 er i hovedsak en redusert og forringet utgave av det Russland overtok fra Sovjetunionen. De økende forsvarsbevilgningene under Putin rakk lenge ikke til mer enn å gjenreise produksjonskapasitet, men har de siste par årene begynt å materialisere seg i form av nyanskaffelser til forsvaret. De begrensede mengdene materiell som har blitt tilført Russlands væpnede styrker, er imidlertid nesten utelukkende basert på teknologi utviklet i sovjettiden. Det vil også være rammen for leveransene frem mot 2015. Det vil bli en stor utfordring å nå målet om 45 % moderne materiell i 2015. Uansett vil det være moderne bare i den forstand at det er produsert etter oppløsningen av Sovjetunionen. På listen over det som skal kjøpes inn under Våpenprogrammet (GPV-2015), er det svært få eksempler på materiell som er postsovjetisk i den betydning at det er utviklet i postsovjetisk tid.
Til spørsmålet om hvordan man best kan karakterisere tilstanden innen russisk militærteknologi i dag, vil vi hevde at det står noe bedre til enn hva mange russiske og vestlige obervatører ofte påstår. Til tross for åpenbare svakheter produserer den russiske våpenindustrien fremdeles mange systemer som kan konkurrere med vestlige. Samtidig tror vi at Russland vil kunne falle kraftig akterut på litt lengre sikt. Hovedproblemet blir å følge med på den akselererende utviklingen innen vestlig våpenteknologi basert på konsepter som ble unnfanget etter at Den kalde krigen var over. Perioden 1991–2001 var en tid da lite innovasjon og nytenkning fant sted på russisk side. Slik ble det skapt et russisk teknologisk etterslep som vi også ser i dag, men som kan komme til å vise seg mye tydeligere i årene som kommer.
Om Russlands evne til å implementere sine planer for modernisering av materiell mener vi at målene i GPV-2015 vil kunne nås for enkelte typer materiell, men at programmet som helhet er overambisiøst. Vi tror at vi vil se en vesentlig fornyelse av materiell og forsvarsindustri, men mindre enn det russiske myndigheter planlegger med. Dumaen vedtok på begynnelsen av 2000- tallet at forsvaret burde tilgodeses med 3,5 % av BNP, men dette ble ignorert av regjering og president, som har fastholdt at dagens nivå – 2,6–2,9 % – er det forsvaret får. Det er ikke nok til å virkeliggjøre de siste årenes høytflyvende ambisjoner, men det er mer enn det de aller fleste andre land bruker på forsvar.