Russian Use of Private Military and Security Companies – the implications for European and Norwegian Security

Russiske private militære selskaper har nylig fått betydelig oppmerksomhet i internasjonale medier. Dette skyldes først og fremst det private militære selskapet Wagners deltagelse i striden på president Assads side i Syria, men den russiske private militærindustrien er større og mer variert enn dette. I denne rapporten gjør vi først rede for Russlands historiske erfaring med å delegere voldsmakt til organiserte private aktører. De russiske kosakkene står sentralt i denne redegjørelsen da disse i dag er tilbake på det private «voldsmarkedet» etter å ha vært holdt utenfor i sovjettiden. Nå har kosakkene imidlertid fått følge av flere andre typer private voldsaktører. Disse inkluderer blant andre Ramzan Kadyrovs private milits Terek og ikke minst de russiske private militære selskapene. Det vil være feil å hevde at disse selskapene til sammen utgjør noen stor industri i Russland, men de få selskapene som finnes er til dels svært aktive. I tillegg til beskyttelsesoppdrag i Irak og Somalia har de også deltatt i regulære kamphandlinger i Donbas og Syria, og de har opptrådt som militære rådgivere for regjerningene i Sudan og den Sentralafrikanske Republikk. Det er stor bredde innenfor denne industrien i Russland. Noen, først og fremst Wagner, er mer for leiesoldater å regne, mens for eksempel RSB-Group ligner på tilsvarende vestlige selskaper. Generelt skiller de russiske selskapene seg fra de vestlige ved å være mer villige til å delta i direkte strid, ved å være mer preget av ideologiske motiver (noen av dem) og ved å være mindre engasjert i logistikk og støttetjenester. Siden president Putin allerede i 2012 uttalte seg positivt om framveksten av en russisk privat militærindustri, kan det virke noe overraskende at slike selskaper fremdeles ikke er legalisert i Russland. Det har de siste årene vært flere forsøk på å få legaliserende lovgivning gjennom i Dumaen, men disse har foreløpig ikke lykkes. Vi argumenterer i denne studien for at årsakene til dette antakelig er å finne i ideologisk motstand mot privatisering av voldsmakt i deler av det russiske militærapparatet, og i det faktum at viktige politiske aktører i Russland slik som FSB, GRU og Utenriksdepartementet kjemper seg i mellom om kontroll over denne virksomheten. Så lenge fordelingen av myndighet innenfor dette området er gjenstand for maktkamp er det vanskelig å få vedtatt lovgivning. I tillegg kan det tenkes at selskapene anses som desto mer nyttige så lenge de ikke er formelt lovlige da det gjør det enklere for russiske myndigheter å fraskrive seg ansvar for selskapenes handlinger internasjonalt. I den siste delen av studien diskuterer vi hvilke konsekvenser framveksten av russiske private militære selskaper kan få for norsk og europeisk sikkerhet. Vi skiller i denne analysen mellom bilaterale og internasjonale konsekvenser. Med bilaterale konsekvenser mener vi tilfeller der russiske myndigheter kan tenkes å bruke slike selskaper for med makt å påvirke europeiske enkeltland i viktige politiske spørsmål. Med internasjonale konsekvenser mener vi tilfeller utenfor Europa der russiske private selskaper deltar i stridigheter hvor også europeiske styrker kan være involvert.