Russian arms export to the developing world

Denne rapporten analyserer russiske våpensalg til utviklingslandene. Bakgrunnen er gjentatte beskyldninger om at Russland gjennom sine våpensalg er uansvarlig i forhold til internasjonal fred og sikkerhet. Rapporten vurderer ikke systematisk om Russland er ‖bedre‖ eller ‖verre‖ enn andre land når det gjelder sin praksis for våpensalg, bare om foreliggende empiri støtter eller ikke støtter de gjentatte beskyldningene. Rapporten starter med en diskusjon av utviklingen i perioden fra 1991 til 2011 når det gjelder de organisatoriske og politiske rammene for den russiske våpeneksporten. Konklusjonen i denne delen av rapporten er at når det gjelder kontrollaspektene ved våpeneksporten ble disse, til tross for betydelig kaos i de første årene etter Sovjetunionens fall, stort sett velfungerende fra tidlig på 2000-tallet. Siden den tid har derfor kritikken stort sett rettet seg mot de politiske heller enn de organisatoriske rammene for eksporten. Når det gjelder volum, konkluderer rapporten med at Russland klart er den dominerende eksportøren av våpen til autoritære regimer. Når det gjelder salg til ustabile regimer og til regimer som står i fare for å havne i væpnet konflikt med ett eller flere andre regimer, er det derimot vanskelig å finne noen slik klar trend. Disse kvantitative beregningene er basert både på tall fra SIPRI sine databaser og på tre forskjellige internasjonale indekser for henholdsvis autoritært styre, ustabilitet og grad av spenning i relasjonene med ett eller flere andre land. De kvantitative beregningene blir deretter utdypet gjennom en analyse av fem case-studier. Til slutt diskuteres det i hvor stor grad de russiske våpensalgene til utviklingsland kan skape problemer for eventuelle vestlige militære intervensjoner i noen av disse landene i framtida. Slike effekter kan man blant annet få ved at våpensalgene kan øke mange utviklingslands nektelseskapasiteter. Rapporten er basert bare på åpne kilder.