Russia in the Precision-Strike regime - military theory, procurement and operational impact

Denne rapporten analyserer russisk tenkning rundt bruk av konvensjonelle presisjonsvåpen. Den beskriver hvordan tenkningen har utviklet seg siden russiske militære på midten av 1980- tallet begynte å skrive om denne typen våpen, og den tar for seg hvordan russiske militære analytikere i dag skriver om presisjonsvåpen og disse våpnenes betydning for krigføring. Russiske militære og militære analytikere var faktisk noen av pionerene på dette området. Deres problem var at de i liten grad fikk anledning til å sette ideene ut i livet når det gjaldt egne væpnede styrker. Kommunismens og Sovjetunionens fall førte til en økonomisk krise som innebar at Russland ikke hadde råd til å kjøpe nye våpen. På 1990- og 2000-tallet var også forholdet til Vesten godt, og det sikkerhetspolitiske behovet for presisjonsvåpen var derfor heller ikke prekært. For eksempel fikk det russiske forsvaret ikke tilført operative kryssermissiler med konvensjonelle stridshoder før i 2010. Dette bildet forandret seg imidlertid radikalt på grunn av to forhold. For det første opplevde Russland sterk økonomisk vekst på 2000-tallet. Denne veksten gav finansielt rom for igjen å satse på forsvaret. I våpenprogrammet for årene fra 2011 til 2020 ble utgiftene til nytt militærmateriell tredoblet sammenlignet med tidligere våpenprogram. For det andre ble forholdet til Vesten gradvis dårligere under Vladimir Putins styre. Etter at Russland annekterte Krimhalvøya i 2014 og bidro til å initiere et væpnet opprør i Øst-Ukraina samme år, har forholdet vært på frysepunktet. Samlet ga disse utviklingstrekkene en ny giv for utviklingen av russiske presisjonsvåpen. Forsvarsminister Sergej Shoigu har lovet at antallet slike våpen i de russiske arsenalene skal øke 30 ganger fram til 2020. Russland kan i framtiden komme til å bruke slike våpen både i forsvar av landet og i bilaterale konflikter der Russland mer offensivt ønsker å presse sin politiske vilje gjennom. Generelt preges debatten i russiske fagtidsskrifter mer av defensive enn offensive problemstillinger. Enkelte russiske analytikere ser på disse våpnene som en mulighet til å etablere en avskrekkingskapabilitet mot andre og særlig vestlige land, som kommer i tillegg til og tidsmessig virker forut for atomvåpnene. Andre har også tatt til orde for at konvensjonelle presisjonsvåpen med tiden kan komme til å ta over for atomvåpnene når det gjelder avskrekking. Det skrives mindre om eventuell offensiv bruk at disse våpnene i regionale scenarioer, men også her foregår det en debatt på russisk side. Det er særlig tre faktorer som trekkes fram: (1) at konvensjonelle presisjonsvåpen vil være med på å gi bruk av militærmakt en mer framtredende rolle generelt i staters utenrikspolitikk i framtiden, (2) at disse våpnene kan være særlig egnet for Russland i konflikter med høyt utviklede land på grunn av den store konsentrasjonen av mål som er kritiske for at disse landene fungerer, og (3) at slike våpen kan være særlig effektive i kombinasjon med andre kapasiteter. For Russlands vedkommende er slike kapasiteter først og fremst spesialstyrker og luftlandestyrker. Rapporten peker imidlertid også på en rekke faktorer som kan bremse Russlands militære og politiske nytte av konvensjonelle presisjonsvåpen. Slike våpen vil trolig fortsatt være dyre å produsere, og den russiske produksjonskapasiteten har også sine begrensninger. I tillegg vil den eventuelle politiske effekten av å bruke slike våpen antakelig være sterkt påvirket av hvordan og i hvilke scenarioer de brukes.