Return to Tripoli - battle over minds and meaning amongst religious leaders within the islamist field in Tripoli (Lebanon)

Denne studien analyserer de islamistiske bevegelsene i Tripoli i Nord-Libanon, i lys av Pierre Bourdieus feltkonsept. Studien tar som utgangspunkt at de islamistiske bevegelsene i Tripoli, en by på kun 500 000 innbyggere, er blant de mest fragmenterte i hele Ummaen (den islamske nasjonen). Tidligere studier om emnet har ikke i tilstrekkelig grad forklart denne høye graden av intern splittelse, hovedsakelig fordi studiene enten analyserer spørsmålet som en funksjon av kjennetegn ved libanesisk politikk eller baserer seg på transnasjonalismeparadigmet, dvs. at man betrakter Islamisme i Tripoli hovedsakelig som en del av en transnasjonalisert Islamistisk bevegelse. Med utgangspunkt i tanken om at den høye graden av fragmentering på det islamistiske feltet i Tripoli utgjør et mysterium, forsøker denne studien å besvare fem spørsmål. For det første, hvilke ideologiske konfliktlinjer finnes på feltet? For det andre, hvordan forholder religiøse ledere i Tripoli seg til politiske beslutningstakere, gitt ulike politiske kontekster og handlingsrom (”opportunity structures”)? For det andre, hvilke endogene og eksogene faktorer kan bidra til å forklare fragmenteringen på feltet? I forlengelsen av dette, hvordan blir det religiøse feltet erobret av det politiske feltet og på hvilke måter kan religiøse ledere oppnå autonomi fra de politiske beslutningstakerne? Og til sist, hva forteller tilfellet Tripoli oss om forholdet mellom religion og politikk i andre Islamske sentra i Ummaen? Studiens hovedfunn er at de religiøse lederne i Tripoli er dratt mellom enhet og fragmentering. Feltet befinner seg i skjæringspunktet mellom det nasjonale politiske feltet, på den ene siden, og det transnasjonale islamistiske feltet på den andre. Den utsatte posisjonen som hver av aktørene befinner seg i, setter opp en mengde begrensninger for hvordan de kan uttrykke sin ideologi. De ulike islamistiske retorikkene på feltet blir dermed mer tilbøyelige til å tilpasse seg endrede politiske forhold.