Realkostnadsvekst i offentlig sektor - teoretisk fundament og konsekvenser for Forsvarets langtidsplanlegging

I Forsvarets langtidsplanlegging er det behov for å beregne fremtidige kostnader for alternative strukturer og operasjonskonsepter. Derfor er det avgjørende å vite hvordan kostnadene for Forsvarets ulike ressurser endrer seg. Ved kostnadsberegninger av Forsvarets struktur benytter Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) vekstfaktorene enhetskostnadsvekst drift (EKV–D) og enhetskostnadsvekst investering (EKV–I) for å modellere fremtidig kostnadsvekst. Denne rapporten redegjør for en videreutvikling av metoden for estimering av enhetskostnadsvekst for driftskostnader i Forsvaret (EKV–D), opprinnelig etablert i (Johansen og Berg-Knutsen, 2006).

I kapittel 2 oppsummeres den tidligere metoden for estimering av EKV–D, før tre mulige forbedringer påpekes. For det første pekes det på at metoden bør utvides fra å modellere alle Forsvarets innsatsfaktorer som arbeidskraft eller kapital, til å modellere vareinnsats, som utgjør ca. 40 % av Forsvarets utgifter, eksplisitt. For det andre anbefales det å løse opp forutsetningen om at produksjon i alle sektorer i økonomien har lik produktivitetsutvikling, hvilket vil få konsekvenser for forventet lønnsutvikling. For det tredje kommenteres det at metoden bør modellere hvordan prisutviklingen på import- og eksportvarer påvirker lønnsdannelsen og kostnadsveksten.

Kapittel 3 utvikler en modell som beskriver økonomiske drivkrefter for kostnadsvekst i offentlig sektor. Et av hovedresultatene er at lønnsvekst i alle sektorer i økonomien bestemmes i privat sektor og avhenger positivt av veksten i produktivitet og negativt av prisvekst på realkapital og vareinnsats. Videre blir realkostnadsveksten i offentlig sektor bestemt av lønnsveksten, samt prisutviklingen på realkapital og vareinnsats benyttet i sektoren, og de respektive innsatsfaktorenes kostnadsandeler i produksjonen. Eventuell produktivitetsvekst i offentlig sektor vil redusere realkostnadsveksten.

Kapittel 4 presenterer en revidert metode for estimering av EKV–D, basert på innsikt fra kapittel 2 og 3. Hovedlinjene i den opprinnelige metoden opprettholdes, med skille mellom personell- og materiellrelatert EKV–D og mellomlang og lang estimeringshorisont. Personellrelatert EKV–D blir estimert kun på bakgrunn av kostnadsutviklingen i grunnlønn og tillegg, mens materiellrelatert EKV–D omfatter alle utgifter til vareinnsats (MVT). På bakgrunn av modellen i kapittel 3 og med forventet lønnskostnadsandel på 20 % i privat sektor og produktivitetsvekst for bruttoproduksjonen på 0,45 %, estimeres lønnsveksten og personellrelatert EKV–D til 2,3 % på lang sikt. Basert på prognoser for lønnsveksten i Norge til 2014 på 2,2 % årlig, estimeres personellrelatert EKV–D til 2,2 % på mellomlang sikt. Materiellrelatert EKV–D blir estimert ved å gruppere kostnadene til materiell, varer og tjenester i tre ulike kategorier. Den første kategorien inneholder alle kostnadene som har konsumprisvekst som kostnadsdriver, mens de to andre kategoriene omfatter kostnadene som er drevet av henholdsvis enhetskostnadsvekst på investeringer (EKV–I) og reallønnsutviklingen. Basert på denne grupperingen og forventninger om prisveksten for de ulike kategoriene, estimeres materiellrelatert EKV–D til 1,6 % på mellomlang og lang sikt.