Protecton of civilians in practice - emerging lessons from the UN mission in the DR Congo

Beskyttelse av sivile har fått økt oppmerksomhet blant forskere, politikere og feltarbeidere, men en fundamental utfordring gjenstår: hvordan omforme abstrakte beskyttelsesmandater til konkrete aktiviteter på bakken? En hovedutfordring i denne sammenheng er hvordan militære styrker kan benyttes for å beskytte sivile og støtte sivile aktiviteter med samme formål. Rapporten undersøker hvordan FN-operasjonen i Den demokratiske republikken Kongo (MONUC) i perioden 2009–2010 utviklet og iverksatte en rekke initiativ for å beskytte sivil-befolkningen mot væpnede angrep, seksualisert vold og andre typer overgrep. Rapporten vurderer hvordan disse initiativene har blitt iverksatt i felt, samt hvordan de oppfattes av de som iverksetter dem. På bakgrunn av denne vurderingen utledes og diskuteres tre sentrale problemstillinger med særlig relevans for militære bidrag til beskyttelse av sivile: (i) behovet for sivil-militært samarbeid, (ii) bruk av etterretning og (iii) bruk av militær makt. Til slutt kommer rapporten med konkrete råd til troppebidragsytere basert på MONUC-studien, sentrert rundt tre hovedfunn: For det første, fysisk integrering av sivile og militære aktører i forbindelse med strategisk og operasjonell planlegging, informasjonsanalyse og kontakt med lokalbefolkningen innvirker positivt på beskyttelse av sivile. Samtidig foreligger det en spenning mellom målet om ”å få alle om bord” i en felles tilnærming og å utvikle en relevant strategi for beskyttelse av sivile. Dersom for mange aktører og oppgaver inkluderes, vil konseptet ’beskyttelse av sivile’ bli strukket så langt at det kan miste sin betydning. Derfor er det viktig å komme fram til en felles men avgrenset forståelse av beskyttelse av sivile. Her må de ulike sivile og militære roller og oppgaver defineres, samtidig som deres gjensidige avhengighetsforhold blir belyst. For det andre, flerdimensjonale og integrerte operasjoner har behov for tverrfaglige og integrerte etterretningsorganisasjoner. Et bredt spekter av informasjonskilder må settes sammen på alle operasjonsnivåer, inkludert informasjon fra humanitære aktører og utviklingsorganisasjoner. Etterretningsproduktene må deretter fordeles bredt til alle aktører – sivile og militære – involvert i beskyttelse av sivile innen et gitt operasjonsområde. For det tredje, troppebidragsytere må være bedre foreberedt på å benytte militær makt, som en siste utvei for å beskytte sivile. Nasjonale forbehold, caveats, mot maktbruk er et klart hinder for effektiv beskyttelse av sivile. Flere troppebidragsytere opptrer med stor forsiktighet og er sjelden villige til å bruke makt, til tross for direkte ordre om å gjøre det. Militære enheter og troppe-bidragsytere må derfor få økt innsikt i hva robust fredsbevaring faktisk kan innebære.