Protection of civilians - military planning scenarios and implications

Beskyttelse av sivile har blitt et stadig viktigere mål for militære styrker i dagens operasjoner. Det handler ikke lenger bare om å unngå å skade sivile gjennom egne handlinger eller å hjelpe til med leveringen av nødhjelp til kriserammede områder, slik det tradisjonelt har blitt forstått. I dagens konflikter, der kampene som regel utkjempes blant sivile, forventes det i økende grad at de militære styrkene også skal beskytte sivile fra væpnede aktører som bevisst angriper dem. Det finnes likevel en rekke aktører som angriper sivile av ulike årsaker og på ulike vis. Med utgangspunkt i den voksende litteraturen på vold mot sivile i krig er det imidlertid mulig å bryte dette spekteret ned i scenarioklasser, som beskriver en rekke situasjoner med grunnleggende fellestrekk der det også kan tenkes at militære styrker kan bli forventet å måtte beskytte sivile. I denne rapporten identifiseres det syv scenarioklasser, der trusselen mot de sivile vil være fundmanetalt forskjellig og som vil kreve ulike svar og virkemidler. Hvert scenario beskrives med utgangspunkt i fem parametere: (1) angriperens strategiske rasjonale for å angripe sivile; (2) hva slags type aktør angriperen sannsynligvis vil være; (3) hvilke strategier og taktikker angriperen vil ta i bruk; (4) hvilke kapabiliteter angriperen vil være avhengige av for å angripe sivile; og (5) hva det forventede resultatet vil være om angriperen lykkes. Den første parameteren (rasjonale) brukes til å kategorisere de ulike scenarioklassene, fordi det er angriperens motivasjon som i første omgang vil avgjøre hvilken type trussel de vil utgjøre mot de sivile. De syv scenarioklassene som blir beskrevet i denne rapporten er: • GENOCIDE, der angriperne ønsker å utrydde en bestemt befolkningsgruppe. • ETHNIC CLEANSING, der angriperne ønsker å fordrive en bestemt befolkningsgruppe. • REGIME CRACKDOWN, der regimer bruker vold til å bekjempe alle trusler mot seg selv. • POST-CONFLICT REVENGE, der personer og grupper tar hevn for tidligere ugjerninger. • COMMUNAL CONFLICT, der hele befolkningsgrupper angriper hverandre for å hevne tidligere angrep og for å avskrekke angrep i fremtiden som en måte å beskytte seg selv på. • PREDATORY VIOLENCE, der angriperne plyndrer sivile for å overleve eller tjene på det. • INSURGENCY, der grupper angriper sivile som en taktikk i kampen mot andre aktører. I denne rapporten vises det at militære styrker vil ha en avgjørende rolle i de fleste situasjoner hvor sivile bevisst blir angrepet, men at måten militærmakt kan brukes på vil variere avhengig av angriperens intensjoner og strategier. Et hovedfunn er at den mest effektive responsen er å svekke bevegelsesfriheten til de militære enhetene som angriper sivile på bakken, fordi dette er noe angripere i alle scenarioene er avhengige av. Et annet funn er at luftmakt alene kan redusere en aktørs evne til å angripe sivile i REGIME CRACKDOWN, men ikke i andre scenarioer der angriperne ikke er like avhengig av konvensjonelle styrker og mye ildkraft. Det vises også at tross vektleggingen av de sivile i dagens opprørsbekjempelsesdoktriner, vil nytteverdien av militærmakt være svært begrenset fra et beskyttelsesperspektiv i situasjoner hvor man står overfor et klassisk INSURGENCY. Klassiske opprørsbekjempelsesstrategier vil derimot ha langt større nytte i å beskytte sivile mot opprørsgrupper som ikke har klare politiske målsetninger.