Protecting the energy weapon – new tasks for the Russian armed forces?

Energieksport er Russlands viktigste inntektskilde i dag. Eksport av olje og gass utgjør samtidig et våpen Russland villig bruker i sitt forhold til andre stater. Russisk utenriks- og innenrikspolitikk har i økende grad fokusert på energisikkerhet. Energisikkerhet, som for mange betyr sikker tilgang til olje og gass, betyr i russisk sammenheng sikker levering av hydrokarboner til verdensmarkedet. For at Russland sikkert skal kunne levere petroleumsprodukter i fremtiden må landet bedre beskytte sin energiinfrastruktur enn hva som i dag er tilfelle. Denne rapportens formål er å undersøke i hvilken grad dette er en oppgave for de russiske væpnede styrker i fremtiden. Rapporten viser at russisk doktrine er uklar omkring hvordan energisikkerhet skal oppnås. Denne uklarheten har ført til at kritisk infrastruktur i dag beskyttes av ulike deler av de væpnede styrkene, og på ulikt vis. Rapporten analyserer de ulike sikkerhetsstrukturene og i hvilken grad de har påtatt seg slike oppdrag, for å finne ut hva praksis er i dag. Rapporten tar for seg de regulære væpnede styrkene, FSB (den statlige sikkerhetstjenesten), MVD (Innenriksstyrkene), ”Transnefteprodukt” og den regionale kollektive sikkerhetsorganisasjonen CSTO. Funnene viser at alle disse tjenestene allerede er involvert i sikring av energiinfrastruktur. Det finnes imidlertid ingen klar arbeidsdeling mellom de ulike strukturene, grunnet mangelen på doktrine omkring hvordan infrastrukturen skal sikres. En rekke faktorer påvirker hvordan russisk energiinfrastruktur blir beskyttet i dag. Den første er hvilken vekt den russiske presidenten tillegger ”energivåpenet”. Dette våpenet vil bli viktigere for det russiske lederskapet ettersom russisk eksport av olje og gass øker i fremtiden. En annen faktor er dobbelhatting mellom petroleumsindustrien og sikkerhetsstrukturene, noe som har blitt meget vanlig i Putins Russland. Dette har ført til at de statlige sikkerhetsstrukturer er et naturlig sted å henvende seg dersom væpnede tjenester er ønsket i petroleumsindustrien. Statlig eierskap i petroleumsindustrien legitimerer bruk av statlige sikkerhetstjenester for å sikre infrastruktur i denne bransjen. Trusselnivået vil også være avgjørende for hva slags beskyttelse som er nødvendig. Dette vil også avgjøre om ny doktrine eller nye prosedyrer for sikring er nødvendig. De væpnede styrkenes egen innstilling til samarbeid er også avgjørende; deler av den russiske flåten nyter allerede godt av samarbeid med Gazprom og andre. Synergieffekter av samarbeid kan få de væpnede styrkene selv til å søke ut dette feltet som en lukrativ bransje med nye og spennende oppgaver. Disse faktorene vil avgjøre i hvilken grad russiske væpnede styrker vil sikre russisk energiinfrastruktur i fremtiden. Rapporten viser at sannsynligheten for at dette vil bli en stor og viktig oppgave for de fremtidige russiske væpnede styrker er stor.