Perfluorerte alkylerte stoffer (PFAS) - en litteraturstudie om PFAS i akvatiske miljø, effekter og kunnskapshull

Perfluorerte alkylerte stoffer (PFAS) er organiske fluorerte forbindelser brukt i en rekke industrielle og kommersielle produkter, deriblant brannskum. På grunn av omfattende bruk, persistens i miljøet og bioakkumulerende egenskaper har slike forbindelser blitt funnet i alle miljømatrikser, i tillegg til i dyr og mennesker. Høye nivåer av PFAS har også blitt funnet i vann og i akvatiske organismer i Norge, for eksempel fisk. Utbredelsen i miljøet er et resultat av både lokale punktkilder for utslipp av PFAS og deponering fra atmosfærisk langtransport. Bruk av PFAS-holdig brannskum representerer en viktig punktkilde for miljøutslipp av PFAS fra brannøvingsplasser på Forsvarets flystasjoner. Bekymring for de toksiske egenskapene til PFAS førte til utfasing av slike forbindelser i brannskum. Ettersom PFAS vanskelig brytes ned i miljøet, er det imidlertid bekymringer for de langvarige effektene i fisk og andre organismer i de akvatiske resipientene som er preget av PFAS-forurensning fra brannskum og andre kilder. Denne litteraturstudien har tatt for seg egenskaper ved, transport av, kilder for og skjebne til PFAS i akvatiske miljø og organismer, i tillegg til utgangsstoffer til PFAS og nedbrytning av disse. Videre fokuserer rapporten på nivåer og mulige toksiske effekter av PFAS i fisk. Til slutt vurderes passive prøvetakere som potensiell metodikk for å monitorere PFAS i akvatiske resipienter. Rapporten avdekker kunnskapshull i forståelsen av skjebne og effekt av PFAS i miljøet. Særlig er nedbrytningsmekanismer av utgangsstoffer et viktig område for videre forskning, ettersom mye peker mot at nedbrytning av utgangsstoffer er en sentral kilde til persistente PFAS i miljøet. Det er fortsatt slik at vi vet mest om de to hyppigst analyserte forbindelsene perfluoroktansulfonat (PFOS) og perfluoroktansyre (PFOA). Disse forbindelsene ble imidlertid faset ut på 2000-tallet og erstattet med andre PFAS og utgangsstoffer, og de vil dermed bli mindre aktuelle. Videre er det behov for større kunnskap om skadelige effekter, og mekanismene bak disse effektene, av de ulike PFAS-forbindelsene. Dette kunnskapshullet gjør seg særlig gjeldende i forbindelse med risikovurdering og fastsetting av grenseverdier i miljø og mat, ettersom slike grenseverdier i dag kun eksisterer for PFOS og PFOA. PFAS er en gruppe forbindelser med svært ulike fysiske og kjemiske egenskaper som gjør at de ikke kan behandles som en homogen gruppe kjemikalier. Enkelte steder er det målt høye konsentrasjoner av PFAS i vann og fisk i nærheten av punktkilder. Det er likevel ikke demonstrert at de miljørelevante nivåene av PFAS i overflatevann er akutt toksisk på fisk. Det eksisterer i dag få eller ingen kjente eksempler på negative effekter på frittlevende fisk som følge av PFAS-forurensning i deres naturlige habitat. Passive prøvetakere kan være et nyttig verktøy for semikvantitativ eller kvalitativ monitorering av PFAS-nivåer i vann, og kan være nyttig til å sammenligne avrenning fra ulike kilder i en akvatisk resipient. Passiv prøvetakingsteknologi for PFAS er fortsatt under utvikling, slik at tradisjonelle punktmålinger er fortsatt den anbefalte metoden for å måle nivåer av PFAS i vann.