Norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner - med hvem, med hva og hvorfor

Deltakelse i internasjonale militære operasjoner er et aktuelt tema i samfunnsdebatten og er ansett som viktig for norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. Selv med utgangspunkt i en slik erkjennelse er det ikke uproblematisk å treffe de beslutninger som fører til en optimal måloppnåelse i forbindelse med norsk deltakelse i internasjonale operasjoner. Denne rapporten drøfter den overordnede innretningen av norsk deltakelse i internasjonale militære operasjoner, og tar sikte på å gi bidrag til et beslutningsgrunnlag angående hva slags operasjoner Norge bør delta i. I arbeidet anlegges det en tverrfaglig tilnærming hvor sikkerhetspolitiske, operasjonelle og økonomiske faktorer vurderes opp mot hverandre med en målsetning om at avveiningene som foretas dermed blir helhetlige. Rapporten diskuterer først hvorfor Norge bør delta i internasjonale operasjoner, for således å klargjøre de målsetningene som operasjonene bør innrettes mot å oppnå. Deretter beskrives ulike valgmuligheter Norge står overfor innenfor tre sentrale spørsmål vedrørende operasjonene landet skal delta i. Først diskuteres det hvilke sikkerhetsallianser Norge i størst grad bør bidra sammen med. Rapporten konkluderer med at NATO er den beste samarbeidspartner for å fremme Norges sikkerhetsinteresser. FN-operasjoner bør også prioriteres, men siden den direkte koblingen til Norges sikkerhet vurderes svakere enn hva tilfellet er for NATO-operasjoner er det naturlig at sistnevnte prioriteres høyere. Deretter tar det andre spørsmålet for seg hvordan operasjonene bør utføres med hensyn til størrelse på og antall av ulike bidrag, risikoprofil og varigheten av bidragene. I forhold til antall bidrag og størrelse på disse anbefales en løsning hvor Norge stiller et stort bidrag (eksempelvis 400-600 personer for infanteristyrker), to mellomstore bidrag (fortrinnsvis spesialstyrkeenheter) og et mindre antall små bidrag uten nasjonal logistikkstøtte. For å fremheve prioriteringen av NATO bør det største bidraget inngå i en NATO-operasjon. Hensyn til synlighets- og kostnadsforhold tilsier at lengden på bidragene som hovedregel bør være omkring to år, men den enkelte operasjons karakter kan medføre avvik fra dette. I utgangspunktet er det gunstig for Norge å akseptere betydelig risiko i operasjoner for således å få stor synlighet ved å ta en forholdsmessig stor del av byrden. Tids- og kostnadskrevende utdanning, øving og utrustning gjør det imidlertid vanskelig å ta stor risiko i alle typer operasjoner. Det siste spørsmålet omhandler hva Norge bør bidra med i ulike operasjoner, det vil si hva som bør kjennetegne strukturelementene for at de i størst mulig grad skal bidra til måloppnåelse. Så rask reaksjonstid som mulig er ønskelig siden det er antatt å gi stor grad av synlighet. Dette innebærer at Forsvaret må disponere stående styrker som er raskt deployerbare. Det må imidlertid foretas en avveining mellom reaksjonstid og styrkenes omfang, da kort reaksjonstid er kostnadskrevende. I rapporten anbefales at man differensierer reaksjonstiden for ulike avdelinger. Som et land med god kapitaltilgang og begrensede personellressurser bør Norge i utgangspunktet bidra med kapitalintensive styrker.