"Navigating in the fog of peace" - bakgrunnen for og betydningen av stabiliseringsoperasjoner

Militære operasjoner har endret karakter de siste 15-20 årene. Fredsbevarende operasjoner i FN-regi og militære operasjoner i nasjonal- eller allianseregi ble tidligere sett på som to klart adskilte ting, noe som ikke lenger er tilfelle. Resultatet er stabiliseringsoperasjoner som kan foregå i FN, Nato eller EU-regi. De ulike land stiller styrker til slike operasjoner dels for å fremme rene nasjonale målsetninger dels av mer ideelle årsaker. Det er den siste årsaken som gjerne blir brukt for å legitimere en slik deltagelse. Militære stabiliseringsoperasjoner medfører store utfordringer. Det militære aspektet er bare én del av en helhetlig tilnærming til stabiliserings- og nasjonalbyggingsoppgaven og må derfor koordineres med andre virkemidler. Den militære innsatsen er en del av en mer omfattende innsats hvor politiske og økonomiske virkemidler også inngår. Stabiliseringsoperasjoner stiller også helt andre krav til de militære systemer som ikke lenger bare skal nedkjempe en fiende men samtidig etablere den tillit blant befolkningen som er nødvendig for å sikre stabilitet. For at stabiliseringsoperasjoner skal lykkes kreves det koordinering, ikke bare av militære og sivile virkemidler, men også mellom de militære og forskjellige statlige og ikke-statlige sivile aktører. Forholdet mellom de militære og sivile frivillige organisasjoner byr her på en spesiell utfordring fordi de viktigste frivillige organisasjonene ønsker å fremstå som nøytrale i konflikter som pågår mens internasjonale styrker ofte skal hjelpe en part med å bekjempe en annen. Samtidig er imidlertid slike organisasjoner ofte avhengige av den sikkerhet som skapes av de militære for å kunne utføre sitt arbeide. De militære på sin side ønsker å trekke inn de sivile organisasjonene i den helhetlige tilnærming som er nødvendig for å skape stabilitet. Den mest grunnleggende form for stabilitet i et land er den som er basert på at det skapes en felles interesse av at visse normer for legitim politisk adferd opprettholdes, men det er ikke alle aktører innen et land som ser seg tjent med en slik utvikling. Enkelte grupper er totale spoilere, det vil si at de med de midler de har til sin disposisjon søker å motvirke den stabilitet inngriperne søker å nå fram til. Andre grupper derimot er begrensede spoilere, det vil si at de kan være villige til samarbeid dersom deres interesser blir tatt hensyn til. Dette gjør det viktig å ha et bevisst forhold til de aktører som ser på stabiliseringsstyrkene som en trussel mot dem selv, men som også kan være potensielle samarbeidspartnere. Det internasjonale samfunn ønsker som regel å innføre både stabilitet og demokrati, fordi demokrati ses på som den eneste styreform som har generell legitimitet. Det er imidlertid ikke nødvendigvis gitt at demokrati fører til stabilitet, i alle fall ikke på kort sikt, og enkelte samfunn prioriterer også stabilitet og økonomisk vekst foran demokrati. Lokale forhold og utfordringer vil derfor også måtte påvirke hvilke mål omverdenen kan ha for sin innsats. Omverdenen kan heller ikke løse alle problemer, bare legge forholdene bedre til rette for at et land selv skal kunne løse sine problemer. Det er i siste innsats de lokale myndigheters egen innsats og situasjonen i det området det gripes inn i som er mest avgjørende for om operasjonen skal lykkes og styrkene trekkes ut.