Menn i dumme kjoler : en antropologisk studie av menneskelige faktorer i fredsstøttende operasjoner

”Menn i dumme kjoler” spiller på samfunnets mangfoldighet i befolkningen i Afghanistan. Det illustrerer at dette landets innbyggere er ulike på mange måter, til tross for lik religiøs og nasjonal tilhørighet. Vi har en tendens til å skjære alle over en kam, tenke at ”muslimer er muslimer” og overse lokale, økonomiske, kulturelle, sosiale, politiske og symbolske forskjeller. I militære stabiliseringsoperasjoner er hensynet til sosiokulturelle aspekter vesentlig for å lykkes. For å oppnå tillit hos befolkningen må man overbevise dem om at de er trygge, og hvis de har fysisk sikkerhet, trenger de trygghet i form av husly, mat, medisiner og inntekt. Man trenger kunnskap om hvordan samfunnet fungerer for å kunne bidra med dette på en effektiv og positiv måte. Uten forståelse for kulturell diversitet, kan konflikter og feilgrep raskt oppstå. Rapporten bidrar med en antropologisk vinkling, hovedsaklig basert på empirisk forskning og kvalitative intervjuer. Dette gir en dybde i forståelsen av ulike synspunkter og holdninger, og belyser den diversiteten som eksisterer blant dem som har Afghanistan som sitt felt. Denne studien går inn på ulike aspekter ved tilnærming til lokale maktstrukturer og befolkning, det å gjennomføre tiltak og prosesser på deres premisser er avgjørende. Det blir her presentert en rekke eksempler og utsagn rundt hvordan man best kan nærme seg ”de andre”, i tillegg til noen eksempler på feilslått tilnærming. Rapporten er ikke en smørbrødliste over hvordan man skal og ikke skal oppføre seg, det er ikke en liste over godkjent adferd og ikke-godkjent sådan, men en innføring til kompleksiteten i krysskulturell samhandling. Det er også svært viktig at man har definerte roller i utenlandsoperasjoner, noe gnisningene mellom NGO-er og militære viser. Man har ulike agendaer, regler og normer å forholde seg til, og til tross for hvor mye som er skrevet og hvor mange seminarer og konferanser som har blitt avholdt, er dette fremdeles et sårt og uløst tema for mange. Når ideologiene og prinsippene står så langt fra hverandre, er det vanskelig å skulle enes, og dette er kanskje heller ikke nødvendig. PRT-strukturen skal endres, i dette ligger et håp om å etterkomme noe av kritikken og frustrasjonene fra begge sider. Nøkkelen til suksess er kunnskap. Desto mer man vet om et samfunn, desto større muligheter til å forstå særegenhetene har man. Vi vil anbefale tre hovedemner som grunnlag for videre arbeid: • Dypere studier av hvilke sosiokulturelle aspekter ISAF-styrkene bør ta hensyn til i en enda mer praktisk og empirisk sammenheng • Kartlegging av undervisningsopplegg og hvordan man kan skreddersy opplæring både på generelt og individuelt grunnlag • Undersøkelser av hvilke alternativer til den nåværende PRT-strukturen som vil være mest formålstjenelige