Med Propagandaens århundre unnagjort - hva er propagandatrusselen mot et digitalisert Norge?

Denne rapporten omhandler propaganda i både historisk og nåtidig kontekst. Arbeidet er gjort i FFI-prosjektet Militærmakt og krisehåndtering med ikke-kinetiske maktmidler, som et bidrag til delmålet “Ikke-kinetisk maktanvendelse i krisehåndtering”. Kortdefinisjonen av propaganda i Encyclopedia Britannica, “dissemination of information – facts, arguments, rumours, half-truths, or lies – to influence public opinion”, reflekterer en trend i faglitteraturen mot et mer nøytralt propagandabegrep, hvor sannhetsgehalt ikke lenger er spesielt viktig. Fokuset er snudd mot formålet med propagandaen: å påvirke en målgruppes oppfatninger, holdninger og, i ytterste konsekvens, handlinger, for å fremme propagandistens hensikter. Her spør vi om vår beredskap mot propaganda utenfra, spesielt i kontekst av konflikt og krig, er tilstrekkelig? Effektivt forsvar mot propaganda forutsetter 1) at man er i stand til å gjenkjenne den, 2) at man forstår Norges narrative sårbarheter og hvordan de kan utnyttes av propagandister, og 3) innsikt i mulighetene vårt stadig mer digitaliserte samfunn gir for spredning av propaganda. Vi bruker et historisk perspektiv med fokus på det siste århundret, men ser også på propaganda i noen pågående konflikter. To aktuelle utfordringer er radikalisering av norske statsborgere via internettet og digital spredning av mis- og desinformasjon om konfliktene i Ukraina og Syria/Irak. Første verdenskrig trigget utviklingen av en propagandavitenskap, fordi krigførende land måtte mobilisere alle ressurser – militære, økonomiske, industrielle, menneskelige – for å sikre seier eller iallfall unngå tap. Etter krigen har en svært omfattende propagandalitteratur vokst frem fra mange ulike akademiske innfallsvinkler som historie, journalistikk, statsvitenskap, sosiologi og psykologi, samt tverrvitenskapelige perspektiver. Ut fra mye (ugradert) militær litteratur virker det imidlertid som om propagandabegrepet er tabubelagt, og at selv nyttig propagandavitenskap er lite brukt i militær diskurs. Med utgangspunkt i noen av de større endringene i mediesystem det siste tiåret identifiserer vi koplinger mellom propaganda og dagens digitale samfunn, og utfordringer knyttet til dette. God situasjonsforståelse er grunnlaget for enhver forsvarsstrategi, og propaganda er en viktig del av informasjonsdomenet. Vi mener at man må kjenne propagandaens historie og natur for å kunne forsvare seg effektivt mot den. Analyser av propaganda i historiske og nåtidige konflikter gir verdifull innsikt i taktikker og strategier som kan støtte kontrapropaganda. Forsvaret bør derfor satse på mental bevisstgjøring av både propagandahistorikk og -teori og metoder for kontrapropaganda. På grunn av den stadig økende digitaliseringen av Norge bør Forsvaret videre ha god oversikt over cyberdomenet som slagmark i kampen om narrativene. Dette kommer til å kreve kompetanse i blant annet språk og kultur samt militær strategi og historie hos aktørene i potensielle eller pågående konflikter. Til slutt identifiserer vi noen forskningsområder vi mener fortjener mer forskningsinnsats.