Hvordan Putin ble overbevist om å gå til krig

Russlands angrep på Ukraina 24. februar 2022 sjokkerte store deler av verden. Putins misnøye med utviklingen i Ukraina og landets tilnærming til Vesten var velkjent, men de fleste trodde lenge at han ikke ville gå til full invasjon av nabolandet for å hindre dette. Gitt de russiske motivene for kontroll over Ukraina som er diskutert andre steder i denne boken, søker jeg i dette kapittelet å gi svar på hvordan den russiske ledelsen kom fram til at akkurat full krig var et egnet virkemiddel. Studieobjektet er de russiske etterretnings- og beslutningsprosessene. Jeg søker forklaringer på individuelt og institusjonelt nivå, men ikke på strategisk nivå. Antagelsen er at kjennetegn ved sentrale individer, organisasjoner og prosesser har en egen forklaringskraft på beslutninger ut over de strategiske vurderingene. Utenrikspolitiske beslutningsprosesser har vært mye analysert. Lenge var dette historikernes område. Fra slutten av 1800-tallet presset imidlertid amerikanske intellektuelle som Woodrow Wilson på for en mer vitenskapelig tilnærming. Siden da har dette underområdet utviklet seg til å bli et av de meste populære innenfor fagdisiplinen Internasjonale relasjoner (Stuart, 2009, s. 1). Spesielt har studiet av krigsbeslutninger vært en viktig del av dette. De funnene som presenteres i dette kapittelet, tyder på at Russland i betydelig grad angrep Ukraina fordi individuelle trekk ved Putin som president og byråkratiske dysfunksjoner i den russiske etterretningsprosessen etterlot den politiske ledelsen med en forståelse av ukrainske realiteter som lå langt fra virkeligheten. Det vil si at hvis disse individuelle trekkene og dysfunksjonene ikke hadde vært til stede, så er det mulig og rimelig å se for seg at Russland ikke ville gått til angrep. Det kunne vært tilfelle, selv om både karakteren av og styrken på de bakenforliggende motivene hadde vært de samme. Dette er selvfølgelig et kontrafaktisk argument som ikke kan bevises, men som et minimum kan det hevdes at den russiske kost-nyttekalkylen for å gå til full invasjon ville vært en ganske annen uten den forvrengte virkelighetsoppfatningen. Mer konkret argumenteres det for at spesielt tre feilaktige antagelser om Ukraina og Vesten trolig var nødvendige forutsetninger for beslutningen om å gå til krig. Den ene var at store deler av den ukrainske befolkningen ville ønske angriperne velkommen. Den andre var at det ukrainske forsvaret lett ville la seg overmanne, og den tredje var at reaksjonene fra Vesten ikke ville bli verre enn at de var til å leve med. Kort sagt, de russiske beslutningstagerne antok at Ukraina var et korthus som raskt ville falle sammen selv ved en forholdsvis lett berøring. Den siste av disse antagelsene kan man forstå. Her var det lite fakta å bygge på. De to første burde det imidlertid vært mulig å unngå. Både meningsmålinger og uavhengige analyser hadde gjennom lang tid vist at ukrainerne ikke ønsket å bli et underbruk av Russland, ville kjempe for sitt land og at forsvarsevnen med vestlig hjelp hadde blitt bedre. Gitt at empirien og analysen i dette kapittelet er riktig, var det altså ikke slik at Putin anså kontroll over Ukraina som så viktig at det ville forsvare mer eller mindre enhver russisk oppofrelse og kostnad. I stedet ble det sett på som en målsetting verd å forsøke å oppnå gitt de tross alt begrensede kostnadene handlingen sannsynligvis ville medføre. Slik sett føyer Putin seg inn i den lange rekken av statsledere som har gått til krig basert på en fundamental undervurdering av kostnadene ved angrep. Krigshistorikeren Alistair Horne har skrevet en egen bok om fenomenet. Han kaller det «military hubris» og hevder at det er et av krigshistoriens mest velkjente faktum (Horne, 2016, s. xxv). Slik hybris betyr imidlertid ikke at beslutningstagerne unnlater å foreta rasjonelle kostnytte analyser før de bestemmer seg for hva de skal gjøre. Det betyr bare at det ofte finnes individuelle og institusjonelle mekanismer som fungerer som «støy» i denne beslutningstagningen. Denne støyen gjør at beslutningstagerne ofte overvurderer egne evner og undervurderer motpartens (Brulé et al., 2013; Horne, 2016). Det empiriske grunnlaget for kapittelet er i hovedsak (1) detaljer ved hvordan den første fasen av krigen ble gjennomført, og (2) det russiske journalister har fått ut av kilder som enten jobber i Kreml eller har gode kontakter inn dit. Når det gjelder gjennomføringen ser vi at Russland først gikk til angrep med forholdsvis lette styrker som kjørte i kolonne for å spare tid. Dette kan vanskelig forklares på noen annen måte enn at de ventet minimalt med motstand. Når det gjelder innsidekilder, så er det grunn til å være mer forsiktig enn med tolkningen av faktisk observert adferd. Kreml-kontaktene kan ha egne agendaer for å framstille virkeligheten på den ene eller andre måten. Brukt med forbehold burde de allikevel til sammen i alle fall kunne gi et noenlunde troverdig, foreløpig bilde. Kapittelet begynner med å gjøre rede for hvorfor det er rimelig å hevde at Putin og Russland handlet på bakgrunn av en oppfatning om tingenes tilstand som ikke stemte med virkeligheten. Deretter forklares denne feiltolkningen med eksempler på hva som kjennetegner Putin som president, og med svakheter i det russiske etterretningssystemet. Dette følges opp av en diskusjon om det er rimelig å hevde, slik enkelte gjør, at feilvurderingene forut for invasjonen er typiske for en autoritær stat. Til slutt diskuteres det kort hva funnene i analysen kan ha av lærdommer for Norge og Vesten