Hvordan kan vi kommunisere det vi ikke vet? - en kvalitativ studie om risikoforståelse og risikokommunikasjon i en terrorismekontekst

Trusselbildet i Norge er endret, og oppmerksomheten rundt tilsiktede uønskede handlinger, særlig terrorhandlinger, har økt. Hendelser som 11. september 2001, 22. juli 2011 og angrepet i In Amenas i 2013 har endret vår risikopersepsjon, og vist at terrorangrep både kan skje her hjemme og ramme norske interesser i utlandet. Diskusjonen rundt hvorvidt og hvordan risikoen for tilsiktede uønskede handlinger kan styres, har vært aktuell på politisk og strategisk nivå, i akademia og media. Det er bred enighet om at stor grad av usikkerhet er det som skiller tilsiktede uønskede handlinger fra utilsiktede hendelser. Usikkerheten gjelder særlig risikoen for terrorhandlinger. Denne studien retter oppmerksomheten mot risikoforståelse og risikokommunikasjon og hvordan dette fungerer i en terrorismekontekst. Hovedformålet med studien er å besvare spørsmålet om hvordan usikkerheten i risikoanalyser for terrorhendelser kan kommuniseres. Problemstillingen er vanskelig fordi den ideelt sett skal gi svar på hvordan man kan kommunisere det man ikke vet. Det er lagt en kvalitativ metodisk tilnærming til grunn, hvor de empiriske funnene i all hovedsak baserer seg på dokumentanalyse. For å besvare spørsmålet i problemstillingen er det først valgt å belyse hvordan ulike tilnærminger til risiko kan forme forståelsen av terrorismerisikoen. Ved hjelp av teoretiske bidrag fra andre fagfelt, blant annet psykologi og atferdsteori, forsøkes det deretter å forklare hvilke elementer det er viktig å ta høyde for når terrorismerisikoen skal kommuniseres. Studien konkluderer med at det er behov for en bayesiansk risikotilnærming sammen med en risikodefinisjon som tar høyde for usikkerhet. Risikotilnærmingen må anerkjenne opplevd risiko og bruk av subjektive/kunnskapsbaserte sannsynligheter. Dette er mest kompatibel med den dynamiske, komplekse og usikre terrorismerisikoen. I kommunikasjon av terrorismerisikoen er det avgjørende med en tydelig definisjon av begreper, ettersom særlig begrepene risiko, terrorisme og sannsynlighet har ulike tolkninger. Å formidle usikkerheten, selv om dette innebærer å si at man ikke vet, vurderes som å være den beste framgangsmåten. Da kan vi både ta høyde for tillit hos publikum og unngå å skape unødig frykt.