Hva betyr samfunnet for militær effektivitet - en analyse av sosial kapital i produksjonen av militær makt

Denne rapporten presenterer historisk erfaringsmateriale som antyder at det er store forskjeller mellom ulike lands militære effektivitet og at disse forskjellene ikke umiddelbart kan forklares ut fra ulikheter i materielle ressurser. Begrepet sosial kapital kan bidra til å kaste lys over disse forskjellene ved å vise hvordan generell tillit og normer for samarbeid og gjensidighet i et samfunn påvirker alle former for organisert virksomhet, også militær. Rapporten introduserer en forklaringsmodell med to uavhengige variabler: (i) forekomst av sosial kapital i samfunnet, og (ii) i hvilken grad den militære organisasjon er avskjermet fra samfunnet. Den underliggende hypotese er at disse to variablene korrelerer positivt med den avhengige variabel – militær effektivitet. Rapporten peker på flere historiske eksempler som antyder at land med høy sosial kapital gjennomgående har vært mer effektive på det militære felt enn land med lav sosial kapital. Effekten av sosiale faktorer vil imidlertid variere med i hvilken grad den militære organisasjonen er skjermet for påvirkning fra samfunnet omkring. En vanlig antagelse er at en ”lukket” militær organisasjon, gitt at alt annet er likt, er mer effektiv enn en ”åpen”. En sentral mekanisme i sammenhengen mellom utformingen av den militære organisasjonen og dens effektivitet er dannelsen av sterke primærgrupper. Sterke primærgrupper er et kjennetegn ved effektive militære organisasjoner, og dannelsen av slike forutsetter at den militære virksomheten kan foregå i en viss grad av isolasjon fra det øvrige samfunn. Analysen peker samtidig på at denne tesen må modifiseres, og trekker tre konklusjoner: 1. Total avskjerming er ikke mulig. Type og omfang av sosial påvirkning vil derfor ha avgjørende innflytelse på militær effektivitet. 2. I samfunn med høy sosial kapital kan innflytelse fra samfunnet ha gunstig effekt for militær effektivitet. 3. Nettverksorganisering og økende kompleksitet i operasjoner forutsetter et fundament i form av uformelle normer for tillit og gjensidighet innenfor den militære organisasjonen. Rapporten presenterer også en kort historisk analyse av det norske forsvaret i tre epoker – mellomkrigstiden, perioden etter 1945 og tiden etter den kalde krigen. Uten at det mulig å trekke sikre konklusjoner, er en tentativ hypotese at kombinasjonen av en åpen militær organisasjon og høy sosial kapital i samfunnet, har ført til høyere militær effektivitet enn hva en objektiv vurdering av materiell- og treningsstatus skulle tilsi. Avslutningsvis trekkes noen linjer fremover, og det stilles spørsmål ved om pågående endringer i sammensetningen av den norske befolkningen kan få betydning for innslaget av sosial kapital i samfunnet og for Forsvarets evne til å utnytte denne kapitalen. Forsvaret vil kunne møte følgende dilemma: På den ene siden å bevare en åpen organisasjon med forankring i samfunnet, men samtidig hindre at sosiale strukturer som splitter samfunnet får innpass. På den andre siden, styrke utøvelsen av den militære profesjon, men samtidig unngå at Forsvaret blir et fremmedelement i samfunnet.