Fra teknologi til strategi og operasjoner – hvordan må vi tenke rundt militær-teknologisk fornyelse?

Denne rapporten behandler hvordan vi kan analysere sammenhengen mellom teknologiutviklingen og operative forhold knyttet til organisasjon, materiell og operativ bruk av militære styrker. Videre handler den om hvilke endringer i disse forholdene vi med rimelig sikkerhet kan si at digitaliseringen, eller den fjerde industrielle revolusjon, allerede har ført til.

Rapporten har først en omtale av de teknologiene NATO anser som spesielt viktige på grunn av sin potensielt disruptive effekt på militære operasjoner. Deretter gir den en oversikt over de viktigste trendene innenfor militær-teknologisk utvikling i dag og hvilke kapabiliteter det tilsier at militære styrker må ha for å operere på morgendagens stridsfelt.

Ideelt sett hadde det vært ønskelig å kunne utlede en entydig sammenheng mellom teknologiutvikling og operative forhold, slik at de operative konsekvensene av bestemte teknologiske forbedringer eller gjennombrudd ble forutsigbare. Studien tar for seg hvilke forhold som likevel gjør dette svært vanskelig, først og fremst at konsekvensene er avhengige av den politiske og militære konteksten operasjoner finner sted innenfor.

Som alternativ til en slik forutsigbar sammenheng foreslår rapporten derfor en alternativ analytisk fremgangsmåte for hvordan nødvendige endringer på grunn av teknologiutviklingen kan utledes. Metoden skiller mellom mulighetsdrevet og trusseldrevet innovasjon. Mulighetsdrevet innovasjon vil være en relativt ukomplisert kost/nytte-analyse ved etablering av en ny kapabilitet. Trusseldrevet innovasjon vil derimot være mer komplisert, der det må gjøres en avveining mellom å beskytte en eksisterende kapabilitetsbærende plattform mot en ny trussel kontra å endre den taktiske anvendelsen på en måte som reduserer sårbarheten. Å styrke beskyttelsen av en truet plattform innebærer en avveining mellom kostnaden ved å foreta en slik styrking og den operative verdien av kapabiliteten. En endring i den taktiske anvendelsen, derimot, eller andre tilpasninger innenfor rammen av doktrine, organisatorisk plassering, trening og utdanning osv., vil normalt ha svekket operativ nytte som bivirkning.

Avslutningsvis er det gjort en vurdering av hvilke relativt sikre slutninger som allerede kan trekkes om teknologiutviklingens konsekvenser på et aggregert nivå, og i hvilken retning dette vil påvirke sammensetningen av morgendagens forsvarsstrukturer, også den norske. De viktigste kapabilitetene vil trolig være en sterkt forbedret sensorkapasitet i alle domener, og med det forbedret situasjonsforståelse og evne til synkronisert presisjonsengasjement på tvers av domenene, et betydelig innslag av autonome og sammenkoblede systemer som også bidrar til sterkere nettverksorganisering, og evne til å operere distribuert med våpensystemer, kommando og kontroll og med logistikk.