Forsvarets kostnads- og personellsammensetning (1994-2007) - sentrale utviklingstrekk og utfordringer

Helt fra 1994 har Forsvaret vært i en situasjon hvor stadig økte utgifter per årsverk har vært den største bidragsyteren til reduksjon av størrelsen på forsvarsstrukturen, både når det gjelder personell og materiell. Denne rapporten tar for seg hovedtrekkene i Forsvarets personellkostnadsutvikling, både med hensyn til totale personellutgifter og utgifter per årsverk. I tillegg analyseres utviklingen i personellporteføljen.

Fra 1994 til 2007 ble antall årsverk i forsvarssektoren redusert fra i overkant av 26 000 til i underkant av 19 000 (en reduksjon fra ca 2,2 til ca 1,1 % av arbeidsstyrken i Norge). Fra 2006 til 2007 økte imidlertid antall årsverk i Forsvaret med ca 750. I 2007 var gjennomsnittlig årslønn (regulativlønn, faste og variable tillegg) for faste og midlertidige ansatte i Forsvaret ca 500 000, ca 100 000 mer enn gjennomsnittet i staten. Forskjellen i årslønn skyldes i all hovedsak utstrakt bruk av faste og variable aktivitetsbaserte tillegg i Forsvaret. Fra 1994–2007 økte gjennomsnittlige personellutgifter per årsverk i Forsvaret med ca 62 %, korrigert for inflasjon. Økningen i lønnsutgifter har vært sterkest siden 2000, omtrent 36 % frem til 2007. Når det gjelder den årlige veksten i gjennomsnittlige personellutgifter i perioden har denne vært ca 4,0 %.

Veksten i tilleggene har vært størst med en økning på ca 6,3 % årlig, mens regulativlønnen har vokst med ca 3,2 % årlig. Bruddet i tendensen mot nedbygging av personellstrukturen fra 2006 til 2007 forsterker utfordringen mht. å oppnå balanse i Forsvarets struktur. Når både antall årsverk og personellutgiftene per årsverk øker betydelig, vil vanskelighetene med å opprettholde en bærekraftig investeringsandel i forsvarsbudsjettet kunne bli meget betydelige. Fra 1994 til 2006 ble antall militært ansatte i Forsvaret redusert med ca 31 %, mens antall oberster, oberstløytnanter og majorer økte med henholdsvis 16, 40 og 30 %. I det samme tidsrommet ble antallet kapteiner, løytnanter, fenriker og sersjanter redusert med henholdsvis 35, 39, 43 og 56 %.

Denne økningen i gjennomsnittlig grad fremstår som hovedutfordringen når det gjelder balansen i personellporteføljen i Forsvaret fordi det medfører økt gjennomsnittlig lønn og kan medføre ubalanse mellom antall befal i stabs- og operative stillinger. Når man ser nærmere på utviklingen fra 2006 til 2007 fremgår det at antallet avdelingsbefal økte kraftig. Ansettelse av flere avdelingsbefal kan bøte på gradsinflasjonen, men hovedvirkningen av avdelingsbefalsordningen må man nok vente ytterligere noen år for å se. For å kunne monitorere og kontrollere personellkostnadene bedre anbefales det at Forsvaret i større grad implementerer kontinuerlig innsikt i kostnads- og personellstatistikk i en kort- og langsiktig strategisk planleggingsramme.

Videre, for å begrense gradsinflasjonen på kort sikt, bør Forsvaret vurdere å gjeninnføre normalopprykk på lavere militær grad og redusere bruken av midlertidig grad. En standardisering av lønnssystemet gjennom f eks færre lønnsarter kan også gjøre kontrollen med lønnsutviklingen enklere. Med utgangspunkt i den historiske utviklingen, og forventninger om en svak konjunkturnedgang i neste langtidsperiode (2009–2012), anbefales det at Forsvaret legger til grunn en 3 % årlig økning i gjennomsnittlige personellkostnader.