Forhandlingene om Irans kjernefysiske program - Hassan Rouhanis vei fra Paris til Genève

Denne rapporten tar for seg forhandlingene om Irans kjernefysiske program, og gir en oversikt over de viktigste forhandlingsframstøtene fra utbruddet av atomkonflikten med Iran i 2002 og fram til i dag. Forhandlingene har i hovedsak foregått på to nivåer. Tekniske spørsmål om Irans atomprogram tas opp i samtaler med Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), mens politiske forhandlinger har foregått enten i møte med representanter fra Den europeiske union (EU) eller vetomaktene i FNs sikkerhetsråd og Tyskland (P5+1). Gjennom forhandlinger har IAEA forsøkt å komme til bunns i utestående spørsmål om mulige militære sider ved Irans kjernefysiske program. Atomforhandlingene med Iran var i en årrekke preget av stagnasjon, parallelt med at den kjernefysiske utviklingen på bakken i Iran gikk jevnt framover. Valget av Hassan Rouhani som Irans president i juni 2013 skapte forhåpninger internasjonalt om en reell endring i landets tilnærming til atomforhandlingene. Da Iran i november 2013 inngikk Genève-avtalen med P5+1, og Rammeverksavtalen med IAEA, representerte dette viktige steg mot en løsning på den lenge fastlåste konflikten om Irans atomprogram. Rapportens gjennomgang av innholdet i de viktigste atomavtalene, samt omstendighetene rundt forhandlingene, viser de forskjellige tilnærmingene under de iranske presidentene Khatami, Ahmadinejad og Rouhani. Rouhani er en sentral aktør, først i kraft av rollen som sjefsforhandler i atomspørsmål fra 2003-2005, da den betydningsfulle Paris-avtalen ble forhandlet fram, og senere som president da den historiske Genève-avtalen ble inngått i 2013. Det er usikkert hvor mye av æren for progresjon i forhandlingene man kan tillegge Rouhani, men som sjefsforhandler var han framtredende og en tydelig forkjemper for forhandlingslinjen. Genève-avtalen skiller seg betraktelig fra tidligere avtaleforslag både i detaljnivå og omfang. Avtalen har bredere forankring, og legger større begrensninger på det iranske atomprogrammet, men åpner samtidig for anrikning på iransk jord og lettelse i sanksjoner. Samtidig viser gjennomgangen av avtaleforslagene at partene stadig returnerer til de samme stridsspørsmålene. IAEA etterspør fremdeles gode svar fra Iran om mulige militære aspekter ved atomprogrammet. I tillegg gjenstår det å enes om omfanget av og nivået på videre urananrikning, samt å sikre tilstrekkelig verifikasjon og innsyn i atomprogrammet på lang sikt. Under Genève-avtalen beholder Iran dessuten sin kjernevåpenopsjon som følger med anrikningskapasiteten. En langsiktig atomavtale vil kreve mer enn forhandlingsvilje, da løsningen nødvendigvis må innebære faktiske seire og tap for alle parter. En vellykket avtale avhenger av bred støtte på den innenrikspolitiske arenaen både i Iran og USA. Det er ingen lett vei fram mot dette målet, tross nyvunnen tillit mellom partene i forhandlingene. Det haster å komme opp med en akseptabel sluttavtale for Irans atomprogram, fordi mulighetsrommet skapt i kjølvannet av Genève-avtalen vil være begrenset.