"Common sense is not that common" : krysskulturelle kommunikasjonskollisjoner : utfordringer i internasjonal krisehåndtering

Denne rapporten fokuserer på sivilmilitært samarbeid i internasjonal krisehåndtering, og den beskriver og analyserer en del av de utfordringene som ligger i feltet krysskulturell kommunikasjon og samhandling. Rapporten bygger empirisk på to feltarbeid med deltakende observasjon innen rammen av Multinational Experiment 5 (MNE5) våren 2008. Eksperimentet i Paris skulle teste en strategisk planguide, og i Enköping skulle man teste planlegging for implementering på operasjonelt nivå. Som analytisk bakteppe brukes samfunnsvitenskapelige teorier generelt, sosialantropologiske teorier og modeller spesielt. I rapporten vil hendelser, samhandlingsmønstre og sosiale fenomener beskrives og diskuteres gjennom et antropologisk begrepsapparat. Begrepene defineres og diskuteres fortløpende i teksten. De utfordringer man står ovenfor innen internasjonal krisehåndtering i dag er så komplekse, at de kan ikke løses ensidig. Det er derfor avgjørende at både ledere og aktører stiller seg spørsmålet hvilken type kompetanse man behøver for å løse de gitte oppgavene, og hvorfor mangfold og tverrfaglighet er avgjørende, og hvordan man skal håndtere dette. Man trenger tverrfaglige team og organisasjoner med komplementær kompetanse for å møte utfordringene og løse oppdraget, hvilken kompetanse man trenger vil være kontekstavhengig. For alle som jobber i internasjonale tverrfaglige ad hoc team er det viktig å ha kunnskap og bevissthet om andres kompetanse og praksiser – og sine egne begrensinger. For ledere er det helt avgjørende at de har innsikt til å oversette og mekle mellom ulike kunnskapsregimer, og de må evne å bruke tverrfaglig kompetanse på aktørenes egne premisser. Organisatorisk fantasi og nyansert begrepsbruk kan vise seg å være avgjørende egenskaper og ressurser. Ledelse av mangfold må trenes som ferdighet, på linje med annen trening, i så mange og komplekse scenarioer som mulig. Ledere må trenes i å håndtere svar på spørsmål de ikke selv har stilt. De må lære å lytte til konstruktive innspill, ikke avfeie dem som støy. Tillit, respekt og anerkjennelse er mellommenneskelige prosesser som ikke kan beordres, bestemmes eller kontrolleres. Endring av menneskers måte å tenke, samhandle og kommunisere på tar tid, og endring av maktstrukturer møter ofte motstand. Når man skal utvikle nye konsepter, er det sjeldent godt nok å bruke modeller fra en definert kontekst, på nye utfordringer. Militære serielle planprosesser er både systematiske og grundige, men svært tidkrevende og gir lite rom for dialog mellom nivåer. Denne arbeidsmetodikken utnytter ikke de teknologiske mulighetene man i dag har til å gjøre kommunikasjon og samhandling både hurtigere og mer effektiv. I sivilmilitært samarbeid vil denne type metodikk i tillegg kunne virke ekskluderende, for de aktørene som ikke er trent i denne samarbeidsformen. Konsepter kan ikke testes uten at man samtidig tester folkene. Ikke fordi man skal evaluere de enkelte aktørene, men fordi ethvert konsept skal operasjonaliseres og implementeres av mennesker, med sine menneskelige styrker og svakheter. Kunnskapsregimer former menneskers måte å tenke, samhandle og kommunisere på. Skal konsepter være nyttige og effektive verktøy i internasjonal krisehåndtering, må mennesket som faktor og kulturell kunnskap og bevissthet være en integrert del av konseptene.