Bein i nesa : en antropologisk studie av kjønnsproblematikk på minesveiperen KNM Otra

Stortingsmelding nr. 36 (2006–2007) [1] understreker behovet for høyere kvinneandel i Forsvaret. På oppdrag fra Forsvarsdepartementet skal Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) drive forskning på årskull for å identifisere målrettede tiltak som motiverer kvinner og menn til tjeneste i Forsvaret. Som en del av dette ble det våren 2009 gjennomført et antropologisk feltarbeid ombord på minesveiperen KNM Otra, der formålet var å finne ut av hva et utvalg av militært personell mener, synes, føler og tror om det å være og arbeide med kvinner i Forsvaret. Målet med studien var også å dokumentere et så bredt spekter som mulig av holdninger som finnes blant militært personell, både hos kvinner og menn, menige og offiserer.

Det å ha bein i nesa var noe som ble gjentatt av mange på spørsmål om hva som kreves av en kvinne i Forsvaret. Det er tydelig at man må tåle en del når man jobber og fungerer i et mannsdominert miljø, men forståelsen av hvor den grensen går er individuell. I hvilken grad det er nyttig og akseptabelt å kvotere kvinner inn i studier og stillinger er også omstridt, og det florerer mange myter i miljøet. Dette har en uheldig virkning da mange menn antar at kvinnene ikke er like godt kvalifisert som dem siden de sannsynligvis er kvotert. Flere kvinner sier selv at de har måttet jobbe hardere enn menn for nettopp å bevise at de ikke er dårligere, og her ligger en motsigelse som bør synliggjøres og ufarliggjøres.

Skal kvinneandelen økes i Forsvaret, må det tydeliggjøres hvorfor. For en del virker det meningsløst og fremstår som et politisk ønske og kun det. Det er derfor avgjørende at det kommuniseres hvorfor det er viktig å ha flere kvinner i Forsvaret. Hvis det er fordi kvinner besitter andre kvalifikasjoner og egenskaper enn menn, må dette fremheves og legges vekt på. I så tilfelle må det også gjøres uten å nedgradere menn, det er viktig å poengtere at kvinners og menns egenskaper er komplementære, ikke konkurrerende.