Arktis som "global allmenning" : mulige begrensninger i tilgangen til de nordlige havområder

Den sikkerhetspolitiske maktbalansen har endret seg betydelig siden slutten av den kalde krigen. USA er i ferd med å tape relativ innflytelse, og stater som Kina, India, Russland og Brasil (BRIC-landene) gjør seg stadig mer gjeldende på en rekke arenaer. Dette legger press på de såkalte globale allmenningene (global commons), som tradisjonelt har vært dominert av USA. Disse omfatter internasjonale farvann, luftrommet, verdensrommet og cyberspace. Dette er fysiske og virtuelle domener som fungerer som bindevev i det internasjonale systemet. Mer enn 80 % av verdens varehandel fraktes over havet, stadig mer kommunikasjon og transaksjoner foregår over internett og moderne overvåkings- og navigasjonssystemer baseres på satellitter i verdensrommet. Globalisering og teknologiutvikling gjør stater stadig mer avhengig av de globale allmenningene, og dermed også mer sårbare for mulige hindringer mot fri tilgang til og bruk av dem. Dette er en betydelig utfordring fordi de globale allmenningene ikke er underlagt samme grad av statlig styring og kontroll som nasjonale domener.

For Norge som arktisk sjøfartsnasjon peker den arktiske maritime allmenningen seg ut som særlig betydningsfull. Regjeringen har utpekt nordområdene som "Norges viktigste strategiske satsningsområde". I nordområdene har det siden slutten av den kalde krigen utviklet seg et særegent regionalt samspill mellom de arktiske statene preget av samarbeid, forhandling, åpenhet og stabilitet. De nordlige havområdene skiller seg fra de fleste andre allmenninger ved at et knippe arktiske stater har stor innflytelse på hvordan de forvaltes. Samtidig har utviklingen i disse havområdene stor innvirkning på verden for øvrig ettersom de utgjør en viktig del av verdens økosystem. Dette skaper muligheter for internasjonalt samarbeid fordi en rekke stater og organisasjoner har interesse av at områdene blir forvaltet så godt som mulig. Spørsmålet enkelte stiller seg i dag er imidlertid om smeltingen av isen kombinert med økt ressursetterspørsel vil kunne føre til mindre samarbeid, mer konkurranse og dermed økt spenning?

I lys av dette, vurderer denne rapporten syv mulige begrensinger i tilgangen til de nordlige havområdene, basert på generelle sikkerhetspolitiske, økonomiske og klimatiske trender: (1) naturlige utfordringer, (2) grensekonflikt, (3) militarisering og opprustning, (4) transportrestriksjoner, (5) proteksjonisme, (6) miljøvern, og (7) sjørøveri.

Selv om ingen av disse hindringene utgjør noen overhengene fare i dag, er det enkelte av dem som vil gjøre seg mer gjeldende dersom dagens trender fortsetter. Dette gjelder særlig for naturlige utfordringer, transportrestriksjoner og miljøvern. Norge vil i fremtiden kunne oppleve økt press om å dele på de ressurser og privilegier nasjonen i dag nyter godt av i de nordlige havområdene. Særlig olje, gass og fisk vil bli meget etterspurt av en stadig voksende og energiavhengig verdensbefolkning. Spørsmålet om mat og energi også burde være et globalt gode, eller en global allmenning, vil kunne tvinge seg frem. I så tilfelle vil Norge befinne seg i et dilemma der nasjonale interesser vil bli utfordret av norske verdier som solidaritet (med verden), internasjonale fred og sikkerhet og styrking av internasjonale institusjoner som FN og EU.