A2/AD and the missile threat - systems, countermeasures and models

I denne rapporten diskuteres det relativt nye forsvarsbegrepet A2/AD, som er en forkortelse for Anti-Access/Area Denial. Rapporten dekker både generelle aspekter knyttet til hvordan begrepet bør forstås, russiske A2/AD-kapabiliteter i form av langtrekkende presisjonsvåpen, og tiltak for forsvar mot slike våpen. A2/AD kan forstås både som en kapabilitet og som en strategi, og strekker seg i begge tilfeller fra en svakere (AD) til en sterkere variant (A2). En AD-strategi bør forstås som en nektelsesstrategi, der gradvis nedbrytning og undertrykkelse benyttes for å vise fienden at kostnaden ved seier er for stor. En A2-strategi tar på den andre siden sikte på å skaffe total kontroll over et område ved å nekte fienden all adgang. A2/AD-kapabiliteter er de kapabilitetene som benyttes innenfor disse strategiene, henholdsvis til undertrykkelse og nektelse. Dette innebærer naturlig nok at nesten enhver offensiv eller defensiv militær kapabilitet kan dekkes av begrepet A2/AD. Likevel er innføringen av begrepet sterkt knyttet til visse moderne teknologier, og særlig til såkalte langtrekkende presisjonsvåpen (LPV-er). Hoveddelen av rapporten fokuserer derfor på disse. Russland har svært mange langdistansemissilsystemer med ulik alder, hvorav mange er av den moderne høypresisjonstypen. Særlig omtalte er det ballistiske missilet Iskander-M, kryssermissilene i Kalibr-familien og luftvernsystemet S-400. Blant slike moderne systemer hører også kystvernsystemet Bastion-P, de luftbårne missilene Kh-101 og Kinzhal, og det landbaserte kryssermissilet 9M729, som visstnok var utløsende årsak til oppløsningen av INF-avtalen. Disse må vurderes sammen med et stort antall rakettartillerier, eldre kryssermissiler med rekkevidder målt i tusener av km, og en hel del eldre luftvernsystemer. Alt i alt utgjør dette en betraktelig ildkraft av langdistansevåpen som vil kunne utnyttes av Russland til å sette opp en A2/AD-sone. Det finnes mange tiltak som kan benyttes for å forsvare seg mot langdistansevåpen. I tillegg til offensive fremgangsmåter som angrep mot utskytningsplattformer, C3-nettverk eller sensorer, beskriver denne rapporten en rekke mer defensive tiltak. Blant disse er fysisk beskyttelse, luftvern, skjuletiltak, narretiltak, manøvrering, spredning og skadebegrensning. Disse tiltakene diskuteres i kontekstene forsvar av fly, skip, landenheter og stasjonær infrastruktur. I siste del av rapporten utvikles en enkel kvantitativ modell for evaluering av forsvarstiltak. Den er ikke primært ment som en prediktiv modell, men som en illustrasjon av de individuelle og kumulative effektene av forskjellige forsvarstiltak. Vi vurderer modellens egnethet i fire eksempeltilfeller: forsvar av radarstasjoner, patruljefly, manøvrerende hærenheter og et operasjonelt hovedkvarter. Modellen er best tilpasset det første tilfellet, hvor den til og med kan ha en viss nytte for prioritering av ulike tiltak.