Hva kan Forsvaret lære av krigen i Ukraina?

Videoer, fotografier, reportasjer og øyenvitneskildringer fra krigen i Ukraina har strømmet inn over oss daglig i to og et halvt år. De har først og fremst gitt oss sterke inntrykk av vold, ødeleggelse og elendighet. Men kildene sier oss også noe om hvordan en moderne krig utkjempes. Inntrykkene kan virke forvirrende. Moderne høyteknologi brukes side om side med teknikk og taktikk som minner mer om skyttergravene under første verdenskrig enn noe vi har sett i konflikter i vår egen tid.

Det er ikke lett å trekke riktige slutninger om hvilke erfaringer som kan overføres til en militær konflikt som involverer Norge, og hvordan vi kan utnytte erfaringene i utviklingen av vårt eget forsvar. Én ting er hva som faktisk skjer i krigen i Ukraina, og bare det kan tidvis være vanskelig nok å fastslå med sikkerhet.

Noe annet er hvorfor det skjer – hva er årsakene bak det vi kan observere? Og ville det samme skjedd i en krig mot Norge, med helt andre politiske, militære og geografiske rammebetingelser?

Etter nesten tusen dager med krig har vi fått så mye materiale at det nå er mulig å trekke ut læringspunkter av verdi for norsk forsvar og forsvarsplanlegging. Det har vi gjort i en ny studie på Forsvarets forskningsinstitutt. I studien er det fire funn som peker seg ut.

Putin vurderer annerledes

Det første er hvor forskjellig det russiske regimet vurderer risiko, kostnader og gevinst ved bruk av militærmakt sammenlignet med det vi gjør i Vesten. Én ting, som i seg selv er bekymringsfull, er at Putin feilvurderte både ukrainernes evne til motstand, Vestens vilje til å støtte dem og Russlands egen militære styrke. Det har ført til en krig med enorme menneskelige og materielle kostnader. Ikke minst for Ukraina, men også for Russland. 

Hovedpoenget er likevel at Putin står i krigen fordi hans målestokk er en annen enn vår. Det er tankevekkende i lys av hva det vil kreve av norsk og alliert militær styrke å avskrekke Russland også i framtiden.

Dronenes krig

Det andre er den enorme utbredelsen av droner, både som våpen og for rekognosering, målangivelse og samband. Droner er i ferd med å endre moderne krigføring på bakken, på sjøen og i luften. Ubemannede systemer vil etter hvert bli helt autonome, når de kombineres med kunstig intelligens og styres av algoritmer som forteller dem hvordan de skal opptre.

Hvordan Forsvaret skal utnytte denne teknologien i framtiden er ett av de spørsmålene vi må se grundigere på, fordi det har store konsekvenser både militært, økonomisk og moralsk.

Den store sårbarheten

Det tredje funnet er sårbarheten til de store og kostbare enhetene i et moderne forsvar, som kampfly, marinefartøyer og stridskjøretøyer. Det henger sammen med dronenes økte betydning. Droner kan ha en rekkevidde, dødelighet og prislapp som setter dem i stand til å ødelegge mål til en kostnad som er både hundre og tusen ganger så høy som deres egen.

De kan også opereres fra avstander utenfor rekkevidde av målets egne sensorer og våpen.

Det vil få avgjørende innflytelse på hvordan vi setter sammen morgendagens forsvar. Ikke ved at de store våpenplattformene forsvinner, men ved at de må beskyttes bedre, og ved at bruken av dem vil endres på en måte som får følger for hvordan militære operasjoner utføres.

Angrep blir vanskeligere

Det siste hovedfunnet er at angrepsoperasjoner har blitt vanskeligere, særlig på bakken. Tidligere kunne angriperen bygge opp en fysisk konsentrasjon av styrker med sikte på å skape et gjennombrudd. Men det var før forsvareren hadde droner og andre moderne sensorer for rekognosering og målangivelse, sammen med presise missiler og artilleri med lang rekkevidde.

Denne kombinasjonen gjør at et stort volum av våpen kan konsentreres mot et lite område på kort tid. Det er fordi enhetene som avfyrer våpnene ikke trenger å flyttes. 

En styrke som gjør de nødvendige forberedelsene til et angrep kan dermed oppdages og bekjempes langt raskere enn angrepet kan gjennomføres. Her ligger noe av forklaringen på den delvise stagnasjonen i bakkekrigen som vi har sett i Ukraina.

For Norges del betyr det at vi må utnytte disse mulighetene til å bekjempe angrep effektivt. Vi må også tenke nytt om hvordan vi kan gjennomføre taktiske angrep som en nødvendig del av det å kunne forsvare norsk territorium effektivt.

Russland har underprestert

Militært sett har Russland så langt underprestert ut fra det vi har forventet i Norge og i resten av Nato. Det reiser to spørsmål som bør bekymre oss. Det ene handler om oss selv: Hvorfor treffer ikke forventningene våre bedre? Det andre handler om Russland: Hvilke lærdommer vil de bruke for å utvikle sitt framtidige forsvar?

Det vet neppe Russland selv ennå. Regimet forsøker først og fremst å vinne krigen det startet. Men det understreker betydningen av å utvikle vårt eget forsvar ut fra det som faktisk skjer, og ha et forsvar som til enhver tid virker.