Forsvarets geografiske utfordring blir mer krevende

Forsvaret skal bli større, med betydelig vekst i usentrale strøk. Dette står i sterk kontrast til sentraliseringen av samfunnet.

Joint Terminal Attack Controllers tar ut måldata i Setermoen skytefelt.
EN GEOGRAFISK UTFORDRING: Forsvaret har behov for folk i distriktene, noe som står i sterk kontrast med sentraliseringen av samfunnet. Bildet er fra Sætermoen skytefelt. (Foto: Sigrid Vormeland / Forsvaret)

For å lykkes med den nye langtidsplanen for Forsvaret, må det iverksettes tiltak for å styrke den geografiske mobiliteten.

Forsvaret har en geografisk utfordring. Norsk forsvarspolitikk krever et betydelig militært nærvær i usentrale strøk. For å erverve seg kompetanse, bytter militært ansatte stillinger hyppig, også mellom tjenestesteder. Mange ansatte må derfor flytte flere ganger eller ukependle over lange perioder. Forsvarssektoren skal bemannes med flere tusen nye militært ansatte frem mot 2036. Den geografiske utfordringen vil derfor bli enda større.

I to nylig publiserte rapporter har vi kartlagt både hvor de militært ansatte bor og tjenestegjør og hva de ønsker seg. Det er en slående kontrast mellom Forsvarets nærvær i distriktene, og personellets ønsker om bosted samt befolkningsstrømmene i retning mer sentrale strøk. Nærmere halvparten av opptrappingen av militære stillinger i årene fremover skal skje i landets minst sentrale kommuner (SSBs sentralitetsklasse 5 og 6). Kun 14 prosent av befolkningen bor i slike kommuner i dag.

Mange vil bo i byer

Forsvarets militære stillinger er konsentrert i et fåtall kommuner, og de seks største forsvarskommunene har omtrent halvparten av stillingene. Bergen og Oslo er blant de største, men de andre fire er i de minst sentrale strøkene av landet. I 2023 tjenestegjorde 42 prosent av personellet i de minst sentrale kommunene.  Forsvarsansattes bosetting er mer sentral. 41 prosent bor svært sentralt (klasse 1 og 2) mens 31 prosent bor svært usentralt.

Nesten halvparten av personellet oppgir at det er viktig å bo i eller i nærheten av en større by. Ønsket er såpass sterkt at 35 prosent oppgir at de kommer til å slutte om de ikke får ønsket oppfylt på sikt. Det betyr at kun 6 av 10 ansatte kan tenke seg å bemanne stillinger i usentrale strøk. Videre betyr det at Forsvarets geografiske tilstedeværelse legger begrensninger på karrierene til 4 av 10 militært ansatte.

Geografi og kompetanse

Forsvarets ansatte blir, som andre mennesker, knyttet til sitt lokalmiljø med familie, skole, og sosiale nettverk. Omtrent tre fjerdedeler av personellet oppgir at de er knyttet til en bestemt landsdel. Dette skaper utfordringer hvis en stilling krever at ansatte flytter eller ukependler til en annen landsdel enn den de er knyttet til. Dette svekker kompetansebyggingen i Forsvaret. For eksempel kan en ansatt med tilhørighet i Nord-Norge unngå å søke på den stabsstillingen på Østlandet som kunne gitt fart i karrieren.

Bosetting og forsvarsevne

Ukependling er en vanlig strategi for å møte Forsvarets krav om å bytte stilling til nye tjenestesteder. Nesten 30 prosent av militært ansatte jobber langt unna hjemmet i ukedagene. Dette er selvsagt belastende for både den ansatte og deres familie. Men Forsvaret legger til rette for mange av pendlerne med gratis pendlerreiser og -bolig ved tjenestestedet.

Til forskjell fra de fleste andre virksomheter er det ikke helt likegyldig hvor militært personell bor. Tilgjengelighet og reaksjonstid vil i mange tilfeller være avhengig av at personellet er bosatt i nærheten av tjenestestedet. Forsvaret ønsker seg derfor flere flyttere.

Portrett av forskerne. Fra venstre Torbjørn Hanson, Petter Y. Lindgren og Erlend U. Nordvang.
FORSVARETS GEOGRAFISKE UTFORDRING: Forsvaret skal vokse betydelig i usentrale strøk. Det står i sterk kontrast til sentraliseringen av samfunnet.

Styrk insentivene

Det nylig avsluttede lønns- og insentivprosjektet foreslo tiltak som skaper større fleksibilitet for de ansatte, og Forsvaret er nå i gang med å implementere disse. Vi deler synet derfra om at Forsvaret må benytte ordninger som styrker insentivene til både å flytte og pendle.

Særlig vil to tiltak redusere Forsvarets geografiske utfordring. For det første bør Forsvaret jobbe videre med hjemmekontor- og kontorfelleskapsløsninger for ansatte, der dette kan supplere tilstedeværelse langt unna hjemmet. For det andre bør de økonomiske insentivene for å velge stillinger i distriktene styrkes. Per i dag kan ukependlere få dekket utgifter til reise og losji. Vi mener det burde gitt utslag også på lønnslippen om ansatte tok på seg stillinger som er der det bor få folk, men Forsvaret har et stort behov for å ha personell. Hvis det er viktig at antallet fastboende økes, burde flyttere tilgodesees med bedre betaling for å flytte.

Dette kommer til å koste. Men det er konsekvensen av å ha et forsvar med en stor tilstedeværelse i usentrale strøk i et land med en stadig mer sentralisert befolkning.