Hva kan Putin tilby Kim?

Nord-Korea hadde nylig en mislykket oppskyting av en overvåkingssatellitt. Det er ingen stor nyhet i seg selv. Nyheten var at bæreraketten benyttet flytende oksygen (LOX) som oksidasjonsmiddel og parafin som brensel. Det er første gangen LOX brukes i en flytest av en rakett eller et missil i Nord-Korea, og bærer bud om at de ønsker seg mer energetiske rakettmotorer for å kunne frakte flere satellitter i lav bane eller enkeltsatellitter i langt høyere baner på sikt.

Russiske Soyuz-romraketter benytter denne kombinasjonen, så det er nærliggende å tenke at den nye motoren har sitt opphav i Russland eller til og med Sovjetunionen. Alle rakettmotorer med flytende drivstoff i Nord-Korea har sitt genetiske opphav i Sovjetunionen. Så er bare spørsmålet hvordan det fant veien over Tumen-elva.

Hva med atomsektoren? Nord-Korea har lenge ønsket seg fungerende kjernekraft, selv om kjernevåpenambisjonene er mest omtalt.

Russisk kjernekraftteknologi er nok etterspurt. Nord-Korea har i minst 14 år forsøkt å bygge og få i gang en forsøksreaktor for kjernekraft i Yongbyon kjernefysiske senter. Det er visse tegn til at den er i delvis drift i år. Det er en trykkvannsreaktor som krever lavanriket brensel, altså som en demonstrasjonsutgave av en standard, andregenerasjons kjernekraftreaktor.

Den kan i prinsippet også brukes til å generere plutonium til kjernevåpen, selv om den ikke er ideell til det. Plutoniumbeholdningen til Nord-Korea er kanskje den viktigste flaskehalsen til en kjernefysisk arsenaløkning. Skulle Russland f.eks. bistå Nord-Korea med å bygge en tungtvannsreaktor på kanskje 100–200 MW termisk effekt, ville det gjort mye for å løse opp plutoniumproppen. Men det vil ta en del år.

Kapasiteten til å separere plutonium fra bestrålt brensel er mer enn stor nok og dimensjonert for langt flere reaktorer enn den gamle gass-grafittreaktoren som er hovedleverandør av plutonium til Kim. Den drives av 50 tonn naturlig uranmetallbrensel.

Reprosesseringsanlegget kan takle 250 tonn i året med den operative produksjonslinja, og de har en linje til de kan aktivere. Gass-grafittreaktoren tømmes gjerne for brensel hver 18.–24. måned.

Hva med urananrikning? Nord-Korea anriker tilsynelatende med mer enn stor nok kapasitet til å levere brensel til den eksperimentelle kraftreaktoren når den måtte trenge påfyll. Og kapasiteten overgår plutoniumproduksjonskapasiteten (målt i "våpenekvivalente mengder"), hvilket gjør at jeg tror at de har en god del rent uranbaserte fisjonsvåpen.

Plutonium gir mer kompakte våpen, men uran fungerer også. Den nordkoreanske gassentrifugeteknologien er basert på europeisk teknologi fra 1960-tallet, men er mer enn god nok for formålet uten å være på et "kommersielt nivå". Dette handler ikke om kommersiell kjernekraft.

Hva med kjernevåpendesign? Her sitter det nok ekstremt langt inne for Russland å gi bistand. Nord-Korea har kun én fullverdig termonukleær test på trolig 100–200 kilotonn. Det er garantert detaljer de ville hatt nytte av for å gjøre våpnene mer kompakte, men budskapet er klart: De kan bygge dem i leverbare størrelser. Og de har missiler til å levere dem til alle relevante mål.

Kanskje det er annen teknologi knyttet til leveringsmidler som Nord-Korea ønsker seg? Det kan være treghetssensorer, søkere, materialteknologi for å gjøre missiler lettere og kanskje med lavere radarsignatur.

Og en enda større gulrot: Fartøysreaktorer. Av alle store våpen Kim Jong-un har annonsert at de utvikler, er det reaktordrevne ubåter som virker å være lengst unna en realisering. De har en konvensjonell ubåt som kan avfyre ballistiske kortholdsmissiler og kryssermissiler, men de har til nå ikke demonstrert at de behersker relevant reaktorteknologi.

La oss håpe det er landbruksmaskiner og medisiner de får.