Du kan ikke alltid bombe vekk bomben

Irans atomprogram har vært omstridt i flere tiår, og israelske ledere har lenge sett programmet som en trussel. Allerede i 2002-2003 ble det avdekket at Iran i hemmelighet hadde bygget et anrikningsanlegg for uran og utforsket teknikker for å lage og teste implosjonskjernevåpen av uran. Iran har aldri innrømmet forskningen på selve våpenmekanismen og ambisjonene om å utvikle en kjernevåpenopsjon. De har hevdet at programmet kun har hatt som hensikt å gjøre landet selvforsynt med kjernefysisk brensel til framtidige kjernekraftreaktorer.

Atomavtalen fra 2015 satte strenge grenser for Irans anrikningskapasitet og beholdninger av anriket uran. Grensene var satt slik at det ville ta Iran minst ett år å anrike uranet videre til nivåer som kan anvendes i våpen (helst over 90 prosent uran-235). I 2018 trakk Trump USA ut av atomavtalen, og ett år senere begynte Iran å se bort fra avtalens restriksjoner. I dag eksisterer avtalen knapt på papiret.

Iran har nå svært mange av elementene i et kjernevåpenprogram på plass. Ikke minst har landet en betydelig beholdning av anriket uran av ulike kvaliteter, og anrikning er ikke lenger den største fl askehalsen for å utvikle kjernevåpen. Vi vet ikke hvor lang tid Iran vil bruke på å frambringe alle de andre komponentene i et kjernevåpen, men det er rimelig å anta at de vil kunne prøvesprenge innen ett år etter at en beslutninger tatt. Det er også mulig for Iran å erklære seg som kjernevåpenstat uten å prøvesprenge, eller satse på avskrekking gjennom kjernefysisk uklarhet, hvor Iran fryktes å ha operative kjernevåpen, uten at de verken har erklært eller demonstrert det (slik som Israel). 

Mange spør seg om Israel vil benytte dagens situasjon som en anledning til å ta ut Irans atomprogram. Israel har gått langt for å stanse atomtrusler tidligere. I 1981
bombet Israel en irakisk forsøksreaktor utenfor Bagdad. Irak trappet opp sine forsøk på å utvikle kjernevåpen etter angrepet mot dem, uten at det ga håndfaste resultat er. I 2007bombet Israel en reaktor i Al-Kibar i Syria. Reaktoren var en nær kopi av reaktoren Nord-Korea har brukt til å produsere plutonium til sine kjernevåpen. Syria droppet sitt atomprogram etter angrepet.

Når det gjelder Iran, har Israel så langt nøyd seg med å føre en skyggekrig mot atomprogrammet. En rekke forskere knyttet til det iranske atomprogrammet har blitt myrdet opp gjennom årene, inkludert «Irans Oppenheimer». I Irans største anrikningsanlegg i Natanz brøt gassentrifugene oftere og oftere sammen fra midten av 2010. Årsaken var at kontrollsystemene var infisert av et virus som siden har blittomtalt som Stuxnet, og som sies å ha blitt utviklet av Israel og USA. Videre har det vært uforholdsmessig mange fatale ulykker i iranske atomanlegg og anlegg forproduksjon av rakettmotorer.

Hvorfor har ikke Israel angrepet atomprogrammet direkte? Den viktigste årsaken er trolig at israelske ledere har innsett at et slikt angrep kan virke mot sin hensikt. I 2012 vurderte en erfaren amerikansk ekspertgruppe konsekvensene av et angrep mot Iran. De kom fram til at omfattende, amerikanske luftangrep kunne utsette den iranske kjernevåpenopsjonen med inntil fi re år, men at angrepet måtte følges opp regelmessig. De vurderte også at et omfattende, israelsk luftangrep kun ville kunneutsette problemet i inntil to år.

Ekspertgruppa slo videre fast at det å tvinge frem en permanent stans i atomprogrammet ville kreve omfattende bakkestyrker. Det ville vært ensbetydende med full krig. Iran ville også trolig ha hevnet seg etter angrep, for eksempel ved å forsøke å stenge Hormuz-stredet for skipstrafikk. Selv om rapporten er over ti år gammel, er advarslene fortsatt relevante. Irans atomprogram er mer omfattende nå enn det var i 2012, og dermed trolig enda vanskeligere å slå ut. Et angrep vil også kunne føre til farlige utslipp, særlig hvis atomreaktoren i Bushehr blir rammet.

Den trolig største risikoen ved et angrep mot atomanleggene er at det kan føre til en iransk beslutning om å utvikle kjernevåpen, slik en militær leder antydet i forrige uke. Så langt har Iran valgt å utvikle all kapasiteten som trengs i et våpenprogram, men uten å ta det endelige steget. Et angrep kan være påskuddet iranske ledere trenger.