Funksjon hemmet av omgivelsene

Kollegaen som var høy nok til å hjelpe deg med kaffefiltrene, sier at når du trenger hjelp med så enkle ting som å lage kaffe, så må du nok ha pådratt deg en eller annen funksjonshemming mens de pusset opp. Det er nok ikke så mye annet å gjøre enn å godta det, og lære å leve med det.

At man skal ha blitt funksjonshemmet av at jobben bygger om kontoret og kaffekroken, høres ganske absurd ut, men er det egentlig ikke. Litt for ofte er det akkurat sånn funksjonshemminger fungerer. Vi har alle ganske mye vi kan. Vi har også ganske mye vi ikke kan, men vi kaller det ikke en funksjonshemming før det er en vesentlig hindring, på en måte som ikke også gjelder alle andre. 

Vi pleier å regne at ca. 20 % av befolkningen lever med en funksjonshemming. Noen er forbigående, som et brukket bein, mens andre er varige. Hva vi regner som funksjonshemming, varierer også gjennom livet. Om en nittiåring sliter med å lese, selv med briller og godt lys, er det utvilsomt snakk om en funksjonsnedsettelse. Likevel kaller vi det vanligvis ikke en funksjonshemming, nettopp fordi det er noe som gjelder ganske mange på den alderen. Om en tiåring sliter med det samme, er terskelen for å kalle det en funksjonshemming vesentlig lavere. 

De siste tiårene har hvordan vi tenker om funksjonsnedsettelse, tilrettelegging og diskriminering endret seg. Tidligere var holdningen at den som ikke kan bruke vanlige tjenester og tilbud, den er det noe galt med. Nå er prinsippet at alle tjenester og løsninger skal kunne brukes av så mange som mulig, og hvis noen ikke kan det, så er det løsningen det er noe i veien med. Funksjonshemmingen er ikke nødvendigvis noe som sitter i personen. Det er ofte noe som oppstår når dårlig tilrettelegging gjør små mangler til vesentlige hindringer.

Forskjellen på forskjellsbehandling

Å føle seg utenfor er alltid surt. Det å bli stilt utenfor kan også være ulovlig. Likestillings- og diskrimineringsloven forbyr diskriminering etter prinsippet om at tjenester og løsninger skal kunne brukes av flest mulig. Loven lister opp en rekke forhold som man ikke kan forskjellsbehandle på grunnlag av, med mindre det er en svært god grunn til å gjøre det. Felles for disse forholdene er at det er ting som gjerne er ganske sentralt for hvem man er som person. Det kan være ting som kjønn og kjønnsidentitet, seksualitet, etnisitet eller funksjonsnedsettelser.

Loven skiller mellom direkte og indirekte forskjellsbehandling, og begge kan være diskriminering. Direkte forskjellsbehandling er å behandle noen dårligere for den de er, av typen: «Vi liker ikke krøplinger som deg, så du slipper ikke inn.» Indirekte forskjellsbehandling er når noen tilsynelatende blir behandlet likt, men likevel kommer vesentlig dårligere ut, som «hos oss er alle like velkomne, men rullestolbrukere må bære rullestolen opp trappen selv». Det første er åpenbart diskriminering, det andre kan være diskriminering. Det avgjørende er om tilretteleggingen som må til, står i forhold til ulempen som unngås. Er det lett å tilrettelegge, er terskelen for at det er diskriminering, også lav. 

Det er mye forskjellig som kan gjøre en løsning problematisk for brukere, og det er de færreste forunt å ha oversikt over alt. Det er lett å trå feil, og løsninger som de fleste vil se på som enkle og elegante, kan ha sider ved seg som gjør dem problematiske for enkelte, og som fort kan grense mot diskriminering.

Krøll i rødt og grønt

Fargeblindhet er et illustrerende eksempel. I Norge er det ca. 200 000 som sliter med å skille mellom rødt og grønt. I utgangspunktet er det noe som ikke burde ha noe å si i hverdagen, sånn rent bortsett fra én liten ting: Det er ganske vanlig med løsninger som forutsetter at brukeren nettopp ikke sliter med å skille mellom rødt og grønt. En i utgangspunktet ubetydelig variasjon fra normal funksjonsevne blir et problem når løsningene man velger, legger opp til at det må bli et problem.

Fargekoding med rødt og grønt er da et prima eksempel på indirekte forskjellsbehandling, en «tilsynelatende nøytral bestemmelse, betingelse, praksis eller handling som vil stille personer dårligere enn andre». Indirekte forskjellsbehandling er fort diskriminering, med mindre det ikke er uforholdsmessig inngripende ovenfor den som forskjellsbehandles. I praksis betyr det at med mindre byrden ved å tilrettelegge er uforholdsmessig, sammenlignet med ulempen personen som forskjellsbehandles utsettes for, så er forskjellsbehandlingen diskriminering. 

Under koronapandemien publiserte Folkehelseinstituttet jevnlig nye kart over hvilke europeiske land man kunne reise til Norge fra uten å måtte i karantene. Var landet markert i rødt, ble det karantene, men var landet grønt, slapp man. For de fleste av oss er det enkelt og greit. For noen som sliter med å skille mellom rødt og grønt, er det mindre greit, og at det er indirekte forskjellsbehandling er åpenbart.

Om det er diskriminering eller ikke, er litt mindre åpenbart. Hvorvidt det er det, kommer helt an på hvor stor ulempe det er å ikke kunne lese reiserådene, og hvor stor ulempen ved å tilrettelegge er. Uansett om det er diskriminering eller ikke, er det et godt eksempel på offentlig krisekommunikasjon som fort kan være ubrukelig for deler av publikum

Funksjonsnedsettelse, krise og krig

For noen år siden hadde vi et prosjekt, Proactive, om hvordan sårbare og utsatte grupper kan ivaretas i CBRN-vern, altså vern mot farlige stoffer. Fra før visste vi omtrent ingenting om hvordan det går med funksjonshemmede eller andre utsatte grupper i kjemikalieulykker, bioterrorisme eller andre situasjoner med farlige stoffer.
Vi visste derimot en god del mer om utsatte sårbare og utsatte grupper i brannvern, og det vi visste var ikke lystig lesning. Fire av fem som dør i branner i Norge, tilhører en sårbar gruppe, og ofte handler det om høy alder eller psykiatri. Nå er ikke CBRN-vern og brannvern helt det samme, men det er store likheter, og det er ingen grunn til å tro at det står mye bedre til med CBRN-vern.Alle er sårbare på et eller annet tidspunkt i livet, og vi vet at tilrettelegging for funksjonsnedsettelser ofte ikke er så krevende. Det viktigste er å ha tenkt over at vi har forskjellige behov, før det blir et problem – at vi innser at ingen kan ha oversikt over alle forskjellige utfordringer folk har, men at vi lytter til dem som har andre behov.

I løpet av prosjektet hadde vi tre store redningsøvelser, med funksjonshemmede og andre sårbare grupper som markører. Det var et svare kaos. Det føltes som om ingenting virket, og det var akkurat det vi ønsket oss. Vi lærte masse! Mye av det er ganske lett å ta med videre, og det kan hjelpe oss til å skape et totalforsvar som er bedre til å ta vare på funksjonshemmede og andre sårbare grupper i samfunnet.
De viktigste lærdommene var ting alle egentlig visste fra før:

• Når det er noe som gjør det vanskeligere å hjelpe deg, er det større fare for at du ikke får hjelp.
• Det lønner seg å prate med dem man skal hjelpe.
• Skal man øve på å redde funksjonshemmede, bør man invitere funksjonshemmede til øvelsen.

Prosjektet handlet om farlige stoffer, men det handlet ikke om farlige stoffer. Det handlet om hvordan vi tar det for gitt at alle kan det alle andre kan, når det egentlig er sånn at alle har noe de ikke kan. Det gjelder oss som individer, og det gjelder oss som Norges totalforsvar.

Ganske ofte er det som skiller uvesentlige funksjonsnedsettelser fra vesentlige funksjonshemminger, ikke mer enn at det mangler inkluderende løsninger som tar hensyn til at vi har litt forskjellige forutsetninger.

Noen ganger gjør inkluderende løsninger at alle ansatte kan sette på kaffe uten hjelp, andre ganger står det om liv og død i en krise.